Jeg har tidligere skrevet om hvordan vindparkene langs kysten vår skaper vonde dilemmaer. Jeg mener alle, både motstandere og tilhengere av vind, bør kjenne litt på denne smerten. Å insistere på at svaret er enkelt, enten på den ene eller andre siden, blir for enkelt. Vi har et klimaproblem å løse, og unike landskaper å ta vare på.

Jeg er tilhenger av kraftutveksling. Jeg anerkjenner behovet for storstilt elektrifisering i et europeisk kraftmarked. Men jeg er også landskapsverner. Jeg mener at vi må slutte å snakke i overskrifter om vind versus ikke-vind.Å henfalle til generell turbinkritikk og energinasjonalisme er et alvorlig feilskjær for de som vil verne naturen. Det er bekymringsfullt å oppleve knytningen mellom vindmotstand og bagatellisering av klimautfordringen.

Det vi har snakket for lite om er de konkrete områdene vi er i ferd med industrialisere. Kriteriene for et tilstrekkelig godt prosjekt. Etter å ha satt meg litt inn i de ulike planene, er jeg blitt overbevist om at utbyggingen på Stadlandet (Okla)er det desidert dårligste av de prosjektene som til nå har fått konsesjon og ikke er utbygget. To argumenter:

Konsekvensene på Stad er store, også i internasjonalt perspektiv. Klimabidragene fra vindparken er marginale.

Saken er nå til behandling hos Olje- og energidepartementet. Her bør kloke politikere snu. Gevinsten i form av grønn energi veier i dette tilfellet rett og slett ikke opp for kostnaden. Det er lett å se for seg alternativet: Stadlandet kan rendyrke sine kulturhistoriske kvaliteter, få storsamfunnets støtte til å søke UNESCO-status eller lignende — og videreutvikles som grønt reisemål. Ringvirkningene av å ikke bygge ut vil trolig kunne overstige den potensielle kraftomsetningen.

Også motstandere av vind bør gå i tenkeboksen. Generell vindturbinmotstand og energiproteksjonisme har laget så mye støy at de konkrete argumentene i hver utbygging forsvinner. Kritikken blir generalisert, og vi klarer ikke å skille mellom de ulike prosjektene. For meg handler dette om klimagevinst vs naturinngrep. Hvis man først skal bygge ut et område, må vi kunne kreve at energiutbyttet er betydelig. Det gjelder både vindkraft og vannkraft. Etter å ha gått gjennom listen over konsesjonssaker er jeg også kritisk til Bremangerlandet (som er helt unik kystvillmark) og Andmyran (som virker dårlig konsekvensutredet). Men det finnes i mine øyne også akseptable prosjekter på listen, om man legger til grunn dilemmaet, ikke svart/hvitt-fortellinger.

Jeg klarer ikke se annet enn at vind på Vestkapp er dårlig butikk — både miljømessig og samfunnsøkonomisk. Og det er i det store bildet en taktisk bommert. Å tvinge gjennom dårlige prosjekter gjør at de gode prosjektene mister legitimitet. Polarisering reduserer oppslutningen om det grønne skiftet. Jeg håper flere tilhengere av vind benytter sjansen til å reflektere litt rundt dette nå, før det er for sent.