Les ellers om store utfordringer for havvind i Europa og en viktig erkjennelse: Omstillingen mot nullutslipp vil skje i en verden der klimaendringene biter stadig hardere, og utgjør en økende trussel mot politisk og økonomisk stabilitet.

Dette er 3. utgave av Klimalederen i 2023 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

NORGE I OMSTILLING

Det er nødvendig med sterk politisk vilje og styring for å få til klimakutt i tunge sektorer som samferdsel, landbruk, avfallshåndtering og arealbruk. Ingen næring eller samfunnsområde kan «lure seg unna».

Den norske klimapolitikken og 2030-målene: Fagetatene innen samferdselssektoren leter etter argumenter som gjør klimamålene «umulige» å nå. Landbruksminister Sandra Borch avlyser endret kosthold som virkemiddel for lavere utslipp fra landbruket. Karbonfangstprosjektet på Klemetsrud støter mot teknologiske og økonomiske hindre. I den såkalte arealbruksektoren tyder oppdaterte kunnskapsgrunnlag på at vi ligger dårlig an. Vi bygger for mange hytter og legger for mye skog og myr under asfalt og betong.

Det er utslipp i de ikke-kvotepliktige sektorene dette handler om, altså utslipp som ikke er omfattet av EUs marked for handel med utslippskvoter. Det er her Norge i tråd med klimaavtalen med EU må sørge for at utslippskuttene skjer innenfor landets grenser, som et ledd i en langsiktig omstilling mot nullutslippssamfunnet. Det følger av tredelingen av EUs klimapolitikk og den såkalte innsatsfordelingsforordningen.

For samferdsel, landbruk, arealbruk og avfallshåndtering er det nasjonal politikk som gjelder. Norge er gjennom klimaavtalen med EU forpliktet til å redusere sine utslipp med 40 prosent i 2030, målt mot 2005. (Dette prosentmålet vil trolig bli skjerpet, fordi EU har strammet til sin politikk etter at avtalen ble inngått.)

• Trenger du oppdatering på hva som er Norges ulike klimamål? Denne saken på Energi og Klima gir deg svarene.

Karbonfangst på avfall

Det vil være et alvorlig slag om karbonfangstprosjektet på Klemetsrud skrinlegges. Etter planen skal dette prosjektet fjerne 400.000 tonn CO₂. Etter meldinger om en stor kostnadssprekk, først omtalt hos E24, er prosjektet nå satt på pause. En forsinket oppstart er nå beste opsjon, men det kan altså bli lagt vekk for godt. Oslo kommune er største eier på Klemetsrud gjennom Hafslund Oslo Celsio, men har også med seg Hitec Vision og Infranode med poster på 20 prosent hver.

Regjeringen vil ikke love mer penger til prosjektet. Statssekretær Andreas Bjelland Eriksen i Olje- og energidepartementet sier at prosjektet ikke kan forvente økte finansieringsbidrag fra staten. Klemetsrudanlegget har hatt en total kostnadsramme på 9,2 milliarder kroner, noe som skulle dekke investeringen samt drift de ti første årene. Men dette er altså ikke nok.

Det har ikke manglet på store ord da prosjektet ved ulike korsveier har fått støtte, men EU sa nei til å bevilge penger  – fordi det ble oppfattet som «teknisk og økonomisk umodent».

Det har i mange år vært mye diskutert hvilke sektorer som trenger karbonfangst og -lagring, som jo er en ressurskrevende vei til utslippskutt. Avfallsforbrenning har pekt seg ut. Det finnes ikke alternativer. Det er dessuten mulig å oppnå såkalte negative utslipp her, ved at avfall fra biomasse brennes og CO₂-en lagres. Alle klimascenarioer forutsetter negative utslipp, så dette er en viktig teknologi.

Rundt i Norge er det flere slike prosjekter, som ganske sikkert risikerer utsettelse eller skroting om Klemetsrud ikke blir noe av. CLIMIT, som er det nasjonale programmet for forskning, utvikling og demonstrasjon av teknologi for CO₂-håndtering, fikk i 2022 i oppdrag å utrede CO₂-fangst ved anleggene i Trondheim, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Tromsø og Fredrikstad.

Uten karbonfangst på avfallsanleggene blir det et stort gap i klimaregnskapet. Prosjektene kommer til å koste, men med en kombinasjon av ingeniørtimer og noen ekstra penger burde realisering være trygt innen rekkevidde.

Landbruk, klima og kosthold

Når det gjelder utslipp fra landbruket, foreligger det en avtale mellom staten og landbruksorganisasjonene fra 2019. Landbruksminister Sandra Borch ser ut til å ta ganske lett på en viktig del av statens ansvarsområde i denne avtalen, nemlig at endret forbrukeratferd (altså på etterspørselssiden) kan gi endret behov for landbruksproduksjon og dermed kutte utslipp i landbruket (altså på tilbudssiden). Det viktigste her vil være lavere kjøttforbruk, men det vil ikke Borch høre snakk om.

ForrigeKlimaleder belyste kostholdsrådene og sammenhengene mellom klima, mat og landbruk.

I Nationen rykker statsminister Jonas Gahr Støre ut med støtte til Borchs syn. Det vitner om en lettvint tilnærming i en vanskelig sak der altså nye nordiske kostholdsråd er på beddingen.

I et innlegg i Aftenposten peker Framtiden i Våre Henders Anja Bakken Riise på at det vil være store klimagevinster om vi fulgte kostholdsrådene, mens det oppstår et tilsvarende gap om vi ikke gjør endringer. Landbruket utgjør 8,5 prosent av de samlede norske utslippene og 16,5 prosent av utslippene i de ikke-kvotepliktige sektorene.

Hvis kosthold er avlyst som virkemiddel, hvor skal kuttene i klimagassutslipp i stedet komme fra, spør Bakken Riise.

Hvis landbruket ikke gjør sin del av jobben, må andre sektorer i samfunnet kutte mer. Derfor sender Anja Bakken Riise ballen til statsminister Jonas Gahr Støre og klima- og miljøminister Espen Barth Eide. Det er deres ansvar å komme opp med et ordentlig svar. Landbruket er en stor utslippssektor, både i Norge og globalt. Det vil være oppsiktsvekkende om regjeringen skjermer det norske landbruket for skjerpede klimakrav og avstår fra tiltak som ifølge klimakur-utredningen gir størst effekt i sektoren, nemlig mer grønnsaker og fisk, og noe mindre kjøtt.

Samferdsel – ny teknologi ikke nok

For samferdselssektoren ble det nylig lagt fremanalyser fra fagetatene som viser at det blir svært vanskelig å nå målene om en halvering til 2030. Ny teknologi (batteridrift) kan gjøre betydelige innhogg. Men omstillingen blir mye lettere hvis kollektivandelen øker i persontransporten og transportbehovet når det gjelder varer og bygg/anlegg går ned. Skremmebildet er dieselpriser på 50 kroner. Hverken Vegvesenet eller Nye Veier virker særlig lystne på tiltak som gjør noe med trafikkvolumene.

Vegdirektør Ingrid Dahl Hovland argumenterer veldig «bilbasert» når hun beskriver veienes rolle, også i byene. Det er en underliggende kamp om kronene her. Kraftige kutt i bevilgningene til nye store veiprosjekter står neppe på vegdirektørens ønskeliste.

Å sette inn tiltak som reduserer behovet for transport bør være et tungt satsingsområde for næringslivet, ikke minst for Skifts medlemsbedrifter. Utslippene innen varetransport og bygg/anlegg har økt mye, fordi økonomien har vokst. Hvis volumene går ned, og/eller flyttes fra lastebil til tog og skip, blir det langt enklere å elektrifisere det gjenværende behovet, og å få tak i nok biodrivstoff.

Redusert byggeaktivitet, for eksempel ved mer nøktern veibygging, ville hjelpe betydelig. Det samme gjelder nedtoning av andre store byggeprosjekter. Transporten av masse – altså stein, jord og grus, er en viktig driver for utslippene i denne sektoren. Bygger vi mindre, trengs det færre lastebiler og dumpere, og det går mindre diesel til drift. Det vil også kreves mindre sement og stål, og derfor redusert klimaavtrykk fra produksjon av viktige innsatsfaktorer i veibygging.

En slik omlegging vil også være positivt for utslippene fra arealbrukssektoren.

Mindre asfalt og betong

Miljødirektoratet la nylig frem analyser som viser at vi i Norge ikke kan fortsette å bygge ned arealer på samme måte som vi har gjort de siste tiårene. Utslippsregnskapet er et tungt argument.

I henhold til EUs bokføringsregler vil Norge ifølge Miljødirektoratet få et netto utslipp på 3,2 millioner tonn CO₂ årlig i årene fremover fra arealbrukssektoren. Dette regelverket er uhyggelig komplekst, menstyringssignalet bør være enkelt å forstå.

Som Miljødirektoratets direktør Ellen Hambro sier: «Dersom vi skal lykkes med å redusere utslippene, og samtidig ta vare på naturmangfold og produksjonsgrunnlaget for landbruket, er det behov for å regulere utbygging strengere. Det vil si å unngå å bygge ned areal, flytte byggingen til mindre karbonrike arealer, og bygge på bedre måter».

Vi må altså gjøre betydelige endringer i arealpolitikken, redusere for eksempel hyttebygging og veibygging. Dette handler selvsagt ikke «bare» om klimagassutslipp, men også om natur og biologisk mangfold.

For eksempel bør normen være gjenbruk av «grå» arealer, altså at områder som allerede er «asfaltert», brukes til nye formål og/eller mer effektivt. Når solenergien nå står klar til å gjøre sitt inntog for alvor i Norge, bør vi ta i bruk takflater og «grå arealer», ikke skog og myr.

Færre naturinngrep og andre tiltak som ikke svekker opptaket av CO₂, gjør det enklere å nå klimamålene.

Samtidig er hele dette feltet en arena der konfliktene ofte vil handle om hvem som skal bestemme; lokale myndigheter eller staten?

Uten klare politiske føringer fra regjeringen vil ikke endringene Ellen Hambro etterlyser, bli gjennomført i det praktiske liv. Det er sterke interesser som vil fortsette som før.

Politisk lederskap nødvendig

Fellestrekket ved disse fire sektorene – avfallshåndtering, samferdsel, landbruk og arealbruk – er at de er viktige og store utslippskilder som teller tungt i det norske klimaregnskapet.

I noen tilfeller – som karbonfangst på avfallsanlegg – vil det utvilsomt koste mye offentlige penger, kanskje mer enn vi hittil har trodd.

I andre tilfeller kan vi spare penger på offentlige budsjetter og samtidig kutte utslipp. Det gjelder i første rekke samferdselssektoren. Mindre bygging gir automatisk lavere utslipp i byggeperioden og spart areal. Det er vinn-vinn-vinn. Selvsagt er det mange samferdselsprosjekter som bør gjennomføres, men mer måtehold kan gi store besparelser.

Et annet viktig fellestrekk ved disse sektorene er at utslippsreduksjonene ikke kommer av seg selv, gjennom CO₂-prising som det viktigste virkemiddelet. Det er nødvendig med sterk politisk vilje og styring for å få til resultater.

Å nå Norges klimaforpliktelser vil være umulig uten at det leveres betydelige utslippskutt i disse sektorene. Det er åpninger for såkalt «fleksibilitet», altså at Norge kan betale andre EU-land for å kutte sine utslipp, men det bør være en veldig «trang» nødutgang. Norge blir ikke noe nullutslippssamfunn i 2050 uten omstilling i disse sektorene.

Pilen peker altså på statsminister Jonas Gahr Støre. Det er statsministeren og hans kontor som må sette ned foten når det «skjærer ut» for eksempel i Landbruksdepartementet eller Samferdselsdepartementet. Og det er statsministeren som må sørge for at det er penger nok på budsjettene til kostbare, men nødvendige prosjekter – som karbonfangst i avfallssektoren.

Noen av oss husker utsagnet om at «klima og natur skal være rammen rundt all politikk». Da kan ikke retningsvalg innen landbruk, karbonfangst, samferdsel og arealbruk overlates til noen andre, et annet sted, en gang i fremtiden.

EUROPAS GRØNNE GIV

Det er mye snakk om «eventyret» som venter oss innen havvind. Mer nøkterne beskrivelser forteller om en industrisektor med store utfordringer.

En rekke EU-topper var forleden samlet i belgiske Oostende på havvind-toppmøte. Planene fremover er gigantiske, rundt hele Nordsjøen. Men evnen til å få prosjekter og planer fra power-pointer til realisering ser ut til å være så som så, ifølge Wind Europe sin rapport om trender innen bygging og finansiering.

• I 2022 ble det for første gang på nesten ti år ikke tatt en eneste investeringsbeslutning om bygging av store havvindprosjekter. I år vil det komme noen, etter utsettelser i fjor.
• Også investeringene i vind på land var lavere enn på mange år.
• Økte råvarepriser, inflasjon og høyere renter driver opp kostnadene.

På Wind Europe sin store konferanse i København nylig presenterte Energy Monitor tall som viser at det har vært en voldsom kostnadsvekst innen vindkraft de siste årene.

• Få med dere Energi og Klima-podkasten der havvind-eksperten Christina Aabo er gjest hos Kirsten Øystese. Aabo, som har mange års erfaring blant annet fra danske Ørsted, mener målet om 120 GW innen 2030, som ble satt i Oostende, «rett og slett ikke er realistisk».

EUs #fitfor55 krever langt større tempo i byggingen av vindkraft, men også oppbygging av nye verdikjeder. Risikoen er betydelig for forsinkende og fordyrende flaskehalser.

Havvind er kapitalintensivt, og evnen til å skru sammen gode modeller som er attraktive for investorer, er derfor viktig. Forslagene fra EU-kommisjonen om såkalte tosidige differansekontrakter vil kunne hjelpe, mener Wind Europe. Dette er samme modell som norske myndigheter ønsker for havvindprosjektene i Sørlige Nordsjø.

I Oostende ble det snakket med store ord om havvindens betydning, og det er ingen tvil om at dette er en avgjørende teknologi. Men å tro at dette blir en konfliktfri og uproblematisk seilas, uten negative overraskelser, vil være naivt.

• Les og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønnes skifte, som Olav A. Øvrebø skriver hver måned.
• Abonnér på alle sakene fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask.

DET GLOBALE BILDET

Omstillingen mot en global økonomi med nullutslipp vil skje i en verden der klimaendringene skaper stadig større problemer og utgjør en trussel mot sosial og politisk stabilitet.

Vi får stadig påminnelser om hvordan klimaendringene slår inn. Gjennom en såkalt attribusjonsstudie slår forskere fast at tørken på Afrikas Horn ikke ville inntruffet uten klimaendringene. Det er ingen nyhet med menneskelige lidelser, flyktningestrømmer og konflikter i denne regionen, men effekter av klimaendringer kommer altså på toppen.

En tilsvarende studie viser at tørken i det sørlige Latin-Amerika – først og fremst Argentina – ikke kan tilskrives klimaendringer, men at klimaendringene har gjort den verre. Det er heller ingen nyhet at argentinerne opplever økonomiske og politiske kriser, men de forsterkes nå ved at eksportinntektene faller fordi blant annet soyaavlingene er rammet av tørke.

Nå er verden trolig på vei inn i en El Niño-periode, noe som vil føre til at 2023 kan bli et av de varmeste årene som hittil er målt. Carbon Brief har gjort en omfattende gjennomgang av tilgjengelige data.

Erkjennelsen er altså denne: Klimaendringer – fysisk klimarisiko, både akutt og kronisk – vil påvirke samfunn over hele verden og dermed også rammene for økonomiske og politiske relasjoner mellom land. FNs klimaforhandlinger foregår som alt annet innen denne konteksten, og spørsmål knyttet til finansiering og kompensasjon for tap og skade vil være en del av dagsordenen.

Denne uken har en rekke politiske ledere vært samlet i Berlin som en del av COP-prosessen. Høstens klimatoppmøte – COP28 – finner som kjent sted i Dubai. Den såkalte Petersberg-dialogen er årlige klimamøter der ministre, klimaforhandlere og forskere møtes. Omkring 40 land deltar, med topper som USAs klimautsending John Kerry og EU-kommisjonens klimasjef Frans Timmermans på plass.

• Energi og Klimas Olav A. Øvrebø rapporterer fra Berlin-møtet. Han skriver at det nå ser ut til at løftet om minst 100 milliarder dollar i finansiering av klimatiltak i den fattigere delen av verden omsider blir nådd. Sammen med USA vil Tyskland gå inn for reformer av Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock mener klimafinansiering må gjøres til en fast del av Verdensbankens finansieringsmodell.
• Noen av de samme tankene er gjort rede for i innstillingen fra ekspertutvalget for klimafinansiering som tidligere Høyre-statsråd Vidar Helgesen nylig presenterte.

Vil du gå dypere?Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.