Dette er 12. utgave av Klimalederen (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

DET GLOBALE BILDET

Glasgow-møtet har bragt verden litt nærmere Paris-målene – gitt at landene gjør som de sier.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – næringslivets klimaledere. Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet, både globalt, i Europa og i Norge.

Klimalederen er spesielt rettet mot beslutningstakere som trenger kunnskap om de viktigste nyhetene som beveger det grønne skiftet.

Energi og Klima er ansvarlig for innholdet, og Klimalederen er skrevet av Energi og Klimas redaktør Anders Bjartnes. Klimalederen vil det neste halvåret komme ut hver tredje uke. Det sendes ut i Skift-nettverket og publiseres på Energi og Klima.

Abonner på Klimalederen:

Våre nyhetsbrev

• Energi og Klimas ukebrev – Alle sakene vi har publisert siden sist. (Fredager kl. 7)
• #Fempåfredag – Redaksjonen presenterer viktige internasjonale nyheter. (Fredager kl. 7)
• #Klimavalg21 – Redaktør Anders Bjartnes og hans kolleger om norsk klimapolitikk. (Onsdager kl. 7)
• #EUklima – Det viktigste fra EUs klimasatsing. (Månedlig)
• #Elektrisktransport – Nyheiter om overgang til utsleppsfri transport. (Månadleg)
• #Klimainnovasjon – Følg med på hvordan arbeidet for klimakutt gir oss mange nye løsninger. (Månedlig
• #Grønnskipsfart – Politikk, teknologi og nyheter fra den maritime næringen. (Månedlig)
• #Klimaogfinans – om klimarisiko og den grønne bølgen i finansmarkedene. (Månedlig)
• #COP26 – Hold deg oppdatert på de viktigste nyhetene frem til klimatoppmøtet i Glasgow. (Månedlig)
• Klimalederen – analyser og kommentarer om viktige nyheter på klima- og energifeltet. (Annenhver uke)
• Nytt fra Norsk klimastiftelse – Informasjon om våre arrangementer og utgivelser.

Samtykkeerklæring

Du kan ombestemme deg når som helst ved å trykke på avmeldingslenken i bunnen av hver e-post vi sender deg, eller ved å kontakte oss på post@klimastiftelsen.no. Vi behandler alle personopplysninger konfidensielt. Her er personvernserklæringen vår. Ved å markere boksen under godtar du at vi behandler informasjonen om deg i henhold til denne erklæringen.

Jeg samtykker

Vi bruker Mailchimp for å sende ut våre nyhetsbrev. Ved å abonnere på nyhetsbrevet godkjenner du at informasjonen du skriver inn blir sendt til Mailchimp for prosessering. Les mer om Mailchimps personvernerklæring her.

Fra #COP26 kommer løfter om skogvern, kutt i metanutslipp og kullkraft, men det er talende at «verstinglandene» på de ulike områdene gjerne står utenfor initiativene som tas. Kina og Russland er for eksempel ikke med i alliansen mot metanutslipp, men er de klart største synderne på feltet.

Det er likevel oppløftende at de første analysene som oppsummerer nasjonale mål og løfter, nå for første gang ser at temperaturstigningen kan begrenses til under to grader – gitt at alle land gjør det de sier de skal.

Rundt Glasgow har det vært mye snakk om «ikke å lukke døren til 1,5 grader» eller liknende formuleringer. Det er svært usannsynlig at de samlede utslippene faller så raskt at oppvarmingen begrenses til 1,5 grader, men hver tidels grad teller. Risikoen for alvorlige klimaendringer øker med de akkumulerte utslippene.

• Nye tall fra Global Carbon Project viser at korona-effekten i de globale utslippene nå er borte. Verden er tilbake der den var i 2019.

Det er god grunn til å rykke et steg tilbake og slå fast noen fundamentale forhold knyttet både til klimavitenskapen og klimapolitikken.

• Det er den totale mengden CO₂ i atmosfæren som avgjør hvor stor oppvarmingen blir. Det betyr at netto null – på et eller annet tidspunkt – er nødvendig hvis oppvarmingen skal stoppe opp.
• Netto null innebærer at opptaket av CO₂ er like stort som utslippene av klimagasser. Jo før vi når netto null, jo lavere vil den samlede CO₂-konsentrasjonen være, og jo lavere vil oppvarmingen bli. Omvendt vil utsettelse av tidspunktet hvor vi når netto null gi høyere akkumulerte utslipp, høyere temperaturstigning – og dermed større klimaendringer.

Raske og store utslippskutt nå på tyvetallet er avgjørende for å bringe utslippene ned. Det aller viktigste i omleggingen på vei mot netto null er å øke produksjonen av fornybar strøm – raskt og mye. I en avkarbonisert økonomi drives nesten alt med elektrisitet og all elektrisitet produseres uten utslipp.

At utbyggingen av vind- og solenergi, supplert med batterier, virkelig skyter fart, er derfor svært viktig nå. Det er gode eksempler, for eksempel i Storbritannia, på at kraftsystemer kan avkarboniseres raskt. Men det er dessverre også mange skyer på himmelen når det gjelder evnen til å få endringene til å skje i raskt nok tempo. Usikkerhet om politikk og reguleringer kan dempe farten i mange land, med USA som kroneksempelet.

Et nytt og illevarslende trekk er at trøbbel og forsinkelser i leverandørkjeder nå begynner å spille en rolle, slik de danske fornybargigantene Vestas og Ørsted melder om. Dette betyr at prosjekter blir dyrere og vanskeligere å gjennomføre.

Spørsmålet i etterkant av Glasgow er om summen av netto null-løfter, initiativ og allianser av alle slag, faktisk vil bli omsatt i tiltak som tar utslippene ned. Skal det skje, så må de riktige beslutningene bli tatt på alle arenaer og alle nivåer. Det er her og nå dette handler om, ansvaret kan ikke skyves til noen andre et annet sted og til en annen tid.

 Les nyhetsbrevet #COP26 som forteller om de viktigste sakene om møtet i Glasgow.

EUROPAS GRØNNE GIV

Høstens energikrise viser hvor sårbart Europa er så lenge avhengigheten av gass består.

Gassen vil spille en svært sentral rolle i EU og Storbritannia i mange år fremover, men høstens krise gir svært gode argumenter for å forsere overgangen vekk fra gass. Russlands grep om markedet viser seg når utsagn fra Kreml sender prisene opp og ned. Uro om forsyningene fra Algerie gjør ikke bildet bedre, og LNG-lastene går til Asia. Det er bare Norge som leverer stødig inn i det europeiske gassnettet, uten politisk usikkerhet.

• Denne saken i FT viser gassflyten i Europa og verden – meget godt visualisert.

Men europeerne må betale rådyrt, også for den norske gassen. Gassprisene smitter over på elektrisitetsprisene, i tillegg til at den direkte bruken blir mye dyrere. Folk flest og næringsliv får en dobbel regning.

• Les Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask om hvordan europeiske forbrukere blør, mens energiselskapene leverer rekordresultater.

Alle seriøse analyser peker i retning av at EUs avhengighet av gass over tid vil gå ned – i takt med at fornybar energi overtar i kraftproduksjonen og elektriske varmepumper sørger for oppvarming i stadig mer energieffektive bygninger.

Men det lavere gassbehovet er ikke noe som inntreffer i morgen, selv om hver ny solcelle og hvert nye lag isolasjon i husene hjelper. I de nærmeste årene vil gassbehovet være stort. I kraftsektoren vil det kunne øke på kort sikt når kullet fases ut, men så vil gassens rolle etter hvert svekkes når mer vind- og solenergi bygges ut og landenes kraftsystemer kobles bedre sammen. Gassen er det fornybare kraftsystemets «tilkallingsvikar». Det er gasskraftverkene som må levere når det ikke blåser og solen ikke skinner. Derfor vil det lenge være behov for mange gasskraftverk, men ikke nødvendigvis så mye gass.

Ingen kan med sikkerhet si om dagens skyhøye gasspriser vil vedvare. Men utsiktene til et annet prisbilde betyr at oljeselskapene plukker frem LNG-prosjekter fra møllposen, slik Equinor nå ser ut til å ville gjøre i Tanzania.

Et mulig økt tilbud av gass som LNG vil imidlertid ikke ha noen virkning i markedene på mange år, fordi lede- og byggetidene er så lange. Det kan bygges ut et uhorvelig antall solcelletak og batteripakker på årene det tar å ferdigstille et LNG-anlegg i Tanzania – og prisen på dette prosjektet er ifølge DN 250 milliarder kroner.

Med høye gasspriser og en solid CO₂-pris på toppen blir alle slags alternativer mer lønnsomme. Det illustrerer også risikoen hos oljeselskapene. Skal de bygge ut mer gassproduksjon for å tilfredsstille en europeisk etterspørsel som i løpet av noen tiår vil falle ned mot null?

Fra importlandenes ståsted er den eneste farbare veien å bruke mindre, samtidig som økt lagerkapasitet kan dempe trusselen ved dramatiske prishopp. 

• Energi og Klima-nyhetsbrevet #EUklima gir jevnlige oppdateringer om hva som rører seg i våre naboland.

NORGE I OMSTILLING

Mer biodrivstoff er en fristende – men farlig – blindvei når Ap/Sp-regjeringen nå legger frem sitt første statsbudsjett.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum skal om noen dager legge frem sitt første statsbudsjett, en justert versjon av Solberg-regjeringens forslag. Deretter vil noen hektiske uker i Stortinget gi landet et budsjett for 2022.

Den raskeste og enkleste veien til større klimakutt i 2022 er mer bruk av biodrivstoff. I Hurdalsplattformen er mer bruk av biodrivstoff nevnt en rekke ganger.

En kjapp kikk på Miljødirektoratets årlige rapport over bruken av biodrivstoff, burde være en vekker for en regjering som er opptatt av norsk verdiskaping og at klima er «rammen om all politikk».

Det er slutt på bruken av palmeolje, men nesten alt biodrivstoffet vi bruker i Norge, er importert. Det meste (i overkant av 60 prosent) kom i 2020 fra USA. Vi kjører altså rundt på amerikansk slakteavfall, spekk og slintrer, som på grunn av subsidier og reguleringer er lønnsomt å frakte over Atlanteren. At frityrolje og slakteavfall kan brukes som biodrivstoff er bra, men det er meningsløst å sende det jorden rundt.

Årsaken til denne trafikken er at de internasjonale regnskapsreglene for klimagassutslipp sier at biodrivstoff skal telle som null når det brennes. Dette er en lang diskusjon, men sannheten er at forbrenning av biomasse også gir utslipp. Derfor er det produksjonsmetoden som avgjør graden av utslippsreduksjon. Biodrivstoff kan være bra, men det kan også være dårlig.

Fordi biodrivstoff uansett telles som null, er det svært fristende for politikerne å bruke dette som saldering for å få utslippsmålene til å gå opp. Mer biodrivstoff gir – på papiret – store utslippsreduksjoner. Å øke innblandingskravene – enten det skjer på den ene eller andre måten – gir reduserte utslipp i det norske klimaregnskapet.

I Norge har det vært bred politisk enighet om å fremme bruken av biodrivstoff i mange år, men ingen har vært så ivrige som Senterpartiet. Tanken bak er naturligvis at det skal utvikles en industri her i landet som skogeierne vil være tjent med. Dette har vært fortellingen i 10-15 år, men ingen produksjon i industriell skala har foreløpig materialisert seg. Politikken har vært mislykket. Det er planer på gang, som man kan håpe at lykkes, men inntil den produksjonen kommer på luften bør reglene i alle fall ikke stimulere til mer bruk av biodrivstoff enn tilfellet er i dag.

I Hurdalsplattformen heter det at regjeringen vil «etablere en storstilt satsing på norsk bioenergi og avansert biodrivstoff i transportsektoren, og legge frem en plan for en helhetlig og industriell verdikjede for bruk av norske bioressurser. Planen skal vise hvor mye som kan høstes på bærekraftig vis, uten at det svekker naturens opptak og lagring av CO₂, samt hvor bruken av knappe bioressurser skal prioriteres for å sikre effektive utslippskutt».

Dette er et riktig signal. Norge – et land med fem millioner mennesker og store arealer – kan ikke regne med å kunne bruke vesentlig mer bioenergi enn vi har ressurser til å fremstille innenfor egne grenser. Det betyr naturligvis ikke at handel med biodrivstoff er feil, men vi kan ikke legge opp til et forbruk som langt overstiger det vi kan produsere bærekraftig med våre egne ressurser.

Det kan også tenkes at biodrivstoffet vi lager her i landet bør dedikeres til sektorer som er vanskelige å få over på elektrisitet, og at støtteordningene til produksjon bør knyttes til forbruket i enkelte næringer, for eksempel landbruket. Ekstrakostnadene kan i så fall tas gjennom landbruksoppgjøret, som vi jo alle betaler for. Men pengene blir i sektoren – fordi skogeierne får avsetning på kvist og kvast.

Det som må unngås, i det korte bildet, er at subsidier og avgiftslettelser går til å stimulere mer import av biodrivstoff som «pynter» det norske klimaregnskapet, men som i realiteten hverken kutter klimagassutslipp eller bygger verdikjeder som er bærekraftige på lengre sikt.

Fordi det må kuttes i gjennomsnitt syv prosent i klimagassutslippene hvert år frem til 2030, kan fristelsen til å legge frem slike forslag være stor.

I den politiske behandlingen av statsbudsjettet i Stortinget blir det SVs oppgave å passe på at statlige penger ikke sløses vekk på dårlig biodrivstoff-politikk. 

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.