FNs klimatoppmøte (COP27) i Sharm El-Sheik vil foregå i den svarteste internasjonale atmosfæren på svært lenge. Ukraina-krigen kaster lange skygger. Heller ikke Norge slipper unna økonomisk nedgang. Klarer næringslivet å finne en vei ut av krisen som gir varige utslippskutt?
Natur og klima henger sammen. Passeres vippepunkter i avskogingen i Amazonas, kan virkningene bli svært store. Bildet er fra Manaus, tatt i juli i år. (Foto: Bruno Kelly/File Photo/Reuters/NTB)
Dette er 16. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
NORGE I OMSTILLING
Det går mot hardere tider i norsk økonomi. Hva betyr det for klimagassutslippene – og kan næringslivet komme ut av krisen med lavere utslipp og mer bærekraftige forretningsmodeller?
De siste 20-25 årene har vært en nær sammenhengende vekstperiode i norsk økonomi. Vi har nytt godt av høye priser på våre produkter, først og fremst olje og gass. Globaliseringen har gitt oss billige varer av alle slag. Norge har vært en vinner. Vi har sluppet lettere unna nedgangsperioder enn de aller fleste andre land.
Når det nå kommer en nedtur, vil den trolig ramme mindre hardt i Norge enn i mange andre land. Likevel vil det bli strammere også her.
Ansvarlige virksomheter må nå finne ut hvordan de kan komme gjennom en nedgangsperiode med varig reduserte utslipp og forretningsmodeller som setter mindre avtrykk også når økonomien igjen skyter fart.
I en Klimaleder tidligere i høst oppfordret jeg til innsats for å bygge solenergi og gjøre enøk-tiltak i virksomhetene, for på den måten å lette trykket i energimarkedet.
Her bør Skifts medlemsbedrifter stille seg i spissen. Hvor store takflater har medlemmene i Skift-nettverket som egner seg for solenergi? Hvor mye kan bygges ut raskt? Hvordan kan krisen brukes til å gjøre energiforbruket mer bærekraftig?
Mer solenergi på lagertak vil ikke i seg selv kutte klimagassutslippene, men det vil gjøre omstillingen lettere for samfunnet. Det er bruk for mye mer fornybar kraft, både i Norge og i nabolandene.
Det har nesten ikke vært nedgang i norske klimagassutslipp siden 1990. Ser vi på det globale avtrykket, setter vi store spor gjennom eksporten av olje og gass – og gjennom importen av alle slags produkter vi forbruker.
Kommentator i Energi og Klima og ansvarlig redaktør for Norsk klimastiftelses publikasjoner. Kontakt: anders.bjartnes@energiogklima.no
#Klimalederen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Det er ikke tvil om at den høye (forbruks)veksten de siste tiårene har vært med på å øke utslippene, både i Norge og «bakover» i verdikjedene. Lavere vekst vil alt annet likt gi lavere utslipp, for eksempel knyttet til byggeprosjekter. Nedgang i kjøpekraft vil bety at skiutstyr og flatskjermer byttes ut med lavere hyppighet.
Uten å bli advokat for «degrowth» som økonomisk modell, er det ikke tvil om at mindre forbruk gir lavere utslipp.
Fordelingspolitikken kommer til å bli viktigere når tidene blir tøffere. Folk flest kommer til å oppleve en markant nedgang i kjøpekraft. Skyhøy strømpris, høyere renter og høyere matvarepriser trekker inn ganske mye for de fleste av oss. For mange med lave inntekter er det blytungt. Arbeidsledigheten er fortsatt svært lav, men det kan endre seg brått.
Nedgangen i økonomien vil helt sikkert ramme mange selskaper. Spørsmålet er om krisetidene vil bli brukt til å utvikle mindre ressurs- og utslippsintensive forretningsmodeller. Kan vi dele på mer, kan vi gjenbruke og bygge om, kaste mindre?
Forhåpentlig vil vinnerne gjennom denne nedgangskonjunkturen være virksomheter som gjør det mulig for forbrukerne å knipe inn kostnader, uten at det oppleves som velferdstap.
All historikk om klimagassutslipp og økonomiske kriser viser at nedgangsperiodene bare har vært små «dumper» på statistikken. Når krisene har gått over, har utslippstrenden funnet tilbake til sitt kjente spor. Det gjaldt under finanskrisen, det gjaldt under koronakrisen.
Det kan gå annerledes denne gangen. Men det fordrer at det tas gode beslutninger nå, beslutninger som gir varig nedgang i både ressursavtrykk og klimagassutslipp.
EUROPAS GRØNNE GIV
EUs Fit for 55-pakke forhandles nå. Nesten alt er EØS-relevant. Det vil komme store byger av forsterket klimapolitikk og regelverk fra Brussel.
Den kontinuerlige krisehåndteringen dominerer det daglige nyhetsbildet, men den politiske maskinen i EU går også sin gang.
Den store Fit for 55-pakken skal sørge for at EU når målet om 55 prosent klimakutt i 2030. Det er gjennom trilog-forhandlinger mellom Ministerrådet (medlemslandene), Kommisjonen og Parlamentet at beslutninger om nytt regelverk skal tas nå i høst og vinter.
På toppen av dette kommer etter hvert Repower EU-pakken som ytterligere forsterker politikken på en lang rekke områder.
Norge er som kjent tett knyttet til EUs klimapolitikk både gjennom avtalen om felles gjennomføring av klimamålene for 2030, deltakelse i EUs kvotesystem – og EØS-avtalen. Sakene som nå er til behandling som en del av Fit for 55-pakken er stort sett videreføringer og skjerping av regelverk Norge allerede har tatt som en del av EØS. Derfor er det nær automatikk i at også dette regelverket blir norsk lov. Formelt skjer dette etter at EU har gjort sine vedtak og direktivene godkjennes i EØS-komiteen, men det er altså nå i høst og vinter at politikken formes.
Når vedtakene er gjort, vil det være for sent med forsøk på å påvirke. Da handler det om tilpasning.
For norsk næringsliv vil det være styrende for rammebetingelsene hva EU vedtar i sin Fit for 55-pakke og i Repower EU. Markedene i Europa vil formes i tråd med hvordan politikken utvikles. Det har til nå vært mest oppmerksomhet rundt karbontoll (CBAM) og en del andre forhold knyttet til energisektoren og industrien, men mange andre sektorer kommer til å bli sterkt berørt. Det gjelder blant annet skogbruket og skipsfarten.
Det voldsomme omfanget på det nye regelverket reiser spørsmål om Stortingets reelle medvirkning i beslutningsprosessen. Det er en stigende tendens til at EU lager store lovgivningspakker for å oppnå bestemte politiske mål, som utslippskutt. Elementene i disse pakkene henger sammen. Svekkes en del, må en annen styrkes – hvis ikke går ikke regnestykkene i hop. At det kommer store pakker, betyr at Norge ikke tar stilling til enkeltdirektiver, men at EU-regler i realiteten former rammene for hele politikkområder.
Politikken utvikles dessuten på tvers av ulike sektorer. Dette er en utfordring for det norske systemet, der forvaltningen er bygd opp vertikalt med tydelig sektoransvar. Denne problemstillingen er blant annet påpekt i en rapport NUPI ga ut sommeren 2021. Der ble det vist til at Norges arbeid med Fit for 55-regelverket er for dårlig samordnet.
Volumet ny lovgivning er i seg selv en utfordring, slik for eksempel Miljødirektoratet har pekt på.
Her gjelder det altså å henge med i svingene. Plutselig kommer det et eller annet fra Brussel som har stor betydning for ditt selskap eller næring.
DET GLOBALE BILDET
De to store og viktige internasjonale møtene på klima- og naturfeltet nå i høst foregår i den svarteste storpolitiske atmosfæren vi har sett på svært mange år.
Ukraina-krigen kaster lange skygger. Energikrisen smitter til Asia når Europa støvsuger markedet for LNG. Det er hungersnød på Afrikas horn, og neste år kan matkrisen bli enda verre. På partikongressen i Beijing sender Xi Jinping varsler om fortsatt stor satsing på fornybar energi, men også på utslippsintensiv industri. Forholdet mellom USA og Kina er spent, og det er slett ikke sikkert at USA forblir i de siviliserte lands rekker når det handler om klimapolitikken. Donald Trump kan være tilbake om to år.
Dette er bakteppet både for COP27 i Sharm El-Sheik i Egypt og COP15 i Montreal i Canada.
COP 27 er årets klimatoppmøte, der Paris-avtalen og møtet i Glasgow i fjor høst skal følges opp. COP15 er det femtende FN-toppmøtet om biodiversitet, der målet er å etablere en slags Paris-avtale for naturen.
Situasjonen er ytterst kritisk både når det gjelder natur og klima. Krisene må ses i sammenheng.
Klimaendringene forandrer økosystemer. Det blir tørrere der det tørt fra før, slik vi har sett i sommer. Naturødeleggelser reduserer naturens evne til å levere økosystemtjenestene vi er avhengige av. Avskogingen i Amazonas er et eksempel Vigdis Vandvik trekker frem i podkasten. Forsvinner regnskogen, endres værmønstrene i store deler av Sør-Amerika. Grunnlaget for menneskelig aktivitet forandres. Ifølge Vandvik er vi farlig nær vippepunkter som gir uopprettelig skade hvis de passeres.
Men hvem skal betale når land i det globale sør sitter på store petroleumsressurser de ønsker å utvikle, men som innebærer betydelige naturødeleggelser? Kongo har mye regnskog. Der er det også store oljeressurser landet ønsker å utbygge.
Uten å være en del av forhandlingene, peker denne konflikten mot et av de store temaene under COP27, nemlig spørsmålet om klimafinansiering og såkalt tap og skade. Hvor mye og hvordan skal land i nord betale til land i sør – for å fremme utbygging av fornybar energi og andre utslippskutt, for tiltak for klimatilpasning og som ren erstatning for skader klimaendringer har medført?
Som Olav A. Øvrebø skriver i COP27-nyhetsbrevet, er det en sterkt politisert og konfliktfylt kamp om definisjonen av hva som er «tap og skade» fra klimaendringer: «Små øystater, utviklingsland og miljøgrupper har tradisjonelt knyttet tap og skade til de store utslippslandenes ansvar for å ha forårsaket klimaendringer. Derfra er veien kort til å kalle finansiering av tap og skade for «klimaerstatning». De rike landenes problem med dette er at de frykter gigantiske søksmål i fremtiden.».
Dette er temaer som vil være på bordet i Sharm El-Sheik og som ikke blir lettere å håndtere i lys av den dystre internasjonale situasjonen.
