Norsk politikk er sterkt preget av konflikter knyttet til klima- og energiomstillingen. Politikerne må se etter løsninger som kan få ting til å gå mest mulig smidig – for eksempel ved smart bruk av eksisterende infrastruktur.
Solkraftverk krever store arealer. Derfor er lager- og låvetak, samt brakkarealer nær byer og tettsteder, bedre enn å legge solkraftverk i skogen. Dette bildet er fra Hjolderup i Danmark. (Foto: Mads Claus Rasmussen/Ritzau Scanpix via AP)
Dette er 1. utgave av Klimalederen i 2023 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
NORGE I OMSTILLING
Det grønne skiftet er ikke noe teselskap. Krisene og konfliktene står i kø. Hva kan vi gjøre for å dempe dem?
Klima skulle være «rammen for all politikk», sa Jonas Gahr Støre før stortingsvalget i 2021. Det har ikke gått helt slik, men mange av konfliktsakene som plager Ap/Sp-regjeringen har en eller annen kobling til klima- og energiomstillingen.
Siden sommeren 2021 har krisene ramlet inn på rekke og rad. Ukraina-krigen er den største. Den påfølgende energikrisen har skapt store negative effekter både for forbrukere og næringsliv.
En rekke saker knyttet til klima- og energiomstillingen truer med å gi et vedvarende høyt konfliktnivå i samfunnet. Det er mange reelle interessekonflikter der politikerne må foreta vanskelige avveininger. Men det er også et politisk ansvar å se etter løsninger som kan få ting til å gå mest mulig smidig – og som sikrer effektiv utnyttelse av knappe ressurser.
Kommentator i Energi og Klima og ansvarlig redaktør for Norsk klimastiftelses publikasjoner. Kontakt: anders.bjartnes@energiogklima.no
#Klimalederen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Et eksempel akkurat nå er et renn av planer om å bygge solparker i skogen. Hvorfor skal vi gjøre det? Alle byer og tettsteder er omgitt av næringsbygg med flate tak som egner seg for solenergi og der forbruket lokalt er stort. Det er på tak og annet brakkareal i nærheten av byer og tettsteder at vi bør bygge ut solenergi, ikke i naturen.
Et annet eksempel er Flytoget og striden om Vy skal få ansvar for all togtrafikken på Østlandet. Det er meningsløs sløsing å kjøre nær tomme tog mellom Nationaltheatret og Drammen mange ganger i timen. En integrasjon vil spare mye, enten det står Vy eller Flytoget på togsettene.
Mer effektiv bruk av eksisterende investeringer vil gjøre klima- og energiomstillingen lettere. Å inkludere Flytoget i den vanlige kollektivtrafikken i stor-Oslo er et eksempel. (Foto: Anders Bjartnes)
Disse to sakene handler om å utnytte eksisterende infrastruktur på en måte som løser samfunnsoppgaver med minst mulig ressursinnsats og arealbehov. Vi kommer ikke i mål med klimamål for 2030 og 2050 uten langt mer effektiv bruk av allerede gjennomførte investeringer i for eksempel veier, kraftproduksjon og bygninger.
En lærdom fra vinterens bruduljer er også at vi må tåle at det vi bygger nytt, blir dyrere. Hadde vindmøllene på Fosen vært satt opp på steder med mindre vind, ville strømmen fra møllene vært dyrere. Men kanskje kunne konflikten med de samiske interessene vært dempet eller unngått. Å legge kraftkabler i bakken eller i sjøen er dyrere enn å strekke en høyspentledning, men likevel kanskje verdt pengene – hvis konflikter kan unngås på den måten. Som samfunn må vi være villig vil å betale litt ekstra for å unngå naturinngrep.
Samtidig er det svært gode grunner til å premiere nøkternhet. Et slående eksempel på at vi har gått motsatt vei er faktapakken om det norske bilholdet som Nordeas investeringsdirektør Robert Næss presenterte nylig. Våre nye biler er nesten like tunge som amerikanernes. Større og tyngre biler betyr mer stål og aluminium, mer plast, større batterier, mer kobolt og sjeldne jordmetaller, større forbruk av elektrisitet når vi er ute og kjører – og behov for bredere parkeringsplasser.
Dette er ikke et system som står seg. Visst må vi ha elektriske biler. Men de største monster-doningene bør skattlegges så hardt at (nesten) ingen kjøper dem.
En av anbefalingene fra Energikommisjonen er å satse knallhardt på energieffektivisering. Målet til 2030 er 20 TWh. Til og med samfunnsøkonomene som deltok i utredningen, mener det er riktig å subsidiere enøk-tiltak selv om regnearkene sier at dette «egentlig» er lønnsomt uansett.
Det er merkverdig at regjeringen ikke har satt inn større innsats for å ta ledelsen i et krafttak for enøk. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum kunne kalt inn toppledere i ulike bransjer, LO og NHO, energisektoren, bankene, byggebransjen, KS, de største byene, og uttrykt tydelige forventninger om rask handling nå. Det ville garantert gitt resultater. En kampanje kunne gitt følelse av samhold, av dugnad, landet rundt.
Energieffektivisering gir det som på «nynorsk» kalles resiliens. Den enkelte husholdning eller bedrift blir mindre eksponert mot markedskrefter og prisvolatilitet; man trenger rett og slett å kjøpe mindre energi og vinner slik tilbake kontroll.
Hvorfor setter ikke Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum i gang en slik stor kampanje?
En forklaring er trolig at det blir knapt med tid og kraft til å utøve lederskap når kriser og «drittsaker» kommer inn fra siden hele tiden og havner på regjeringens bord. Det gjelder å rydde unna flest mulig av dem – helst før de dukker opp.
Og det gjelder å sikre at kvalitetskontrollen rundt utformingen av politikken er god, slik at man unngår saker som skatteforslagene som tar vindkraften med tilbakevirkende kraft. Da står advokatfirmaene på departementenes dørstokker ganske fort – med trusler om milliardkrav på vegne av pensjonsfond som føler seg lurt.
Slikt tar også tid å håndtere …
EUROPAS GRØNNE GIV
Sterke politiske føringer og betydelig statlig inngripen: Både kraftmarkedsreformen og EUs nye netto null-lov for industrien – Net Zero Industry Act – forutsetter at staten tar en svært tung rolle i gjennomføringen.
Ukraina-krigen setter behovet for energisikkerhet og kontroll med strategiske innsatsfaktorer i et helt nytt lys. Staten må på banen i mye større grad enn vi har vært vant med i Europa. Klimapakkene i #Fitfor55 setter retning og regulerer svært mange politikkområder, men også direkte statlig medvirkning er nødvendig for å få ting til å skje på bakken.
Et av hovedpunktene i EUs kraftmarkedsreform viser dette veldig godt. Staten har en selvsagt rolle når det gjelder arealpolitikk, tildeling av konsesjoner og gjennomføring av auksjoner, men her kommer den sterkt inn også som finansiell medspiller.
Les og abonnér på nyhetsbrevet Europas grønne skifte, som Olav A. Øvrebø skriver hver måned.
Abonnér på alle sakene fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask.
Skal EUs mål om 55 prosent kutt i utslippene til 2030 oppnås, må det mobiliseres milliarder av euro til investeringer i fornybar energi hvert eneste år.
Hvis ikke markedet kan levere langsiktige avtaler uten inngripen fra myndighetene, skal statene bruke såkalte differansekontrakter for å sikre utbyggerne inntekter. Det betyr at utbyggere er garantert priser innen et gitt intervall. Går markedsprisene over, får staten penger inn på konto. Går markedsprisene under, får utbyggerne penger fra staten. Dette regimet kan gi sikkerhet for kontantstrømmen fra prosjektene, og derfor tiltrekke seg investorer med lave avkastningskrav. Slik kan kostnadene komme ned, mens husholdninger og næringsliv får strøm til en fornuftig pris, gjerne på lange kontrakter.
Behandlingen av EUs kraftmarkedsreform vil være en av de virkelig store sakene på agendaen i Brussel nå i vår. Reformen treffer også oss i Norge, ettersom dette er EØS-relevant og våre naboer uansett vil være omfattet av det nye regelverket.
Også Net Zero Industry Act krever mye «stat». EU skal øke produksjonen av teknologier og utstyr som er nøkkelen til å nå målet om klimanøytralitet; solcellepaneler, batterier og teknologi for grønn hydrogenproduksjon. Også karbonfangst står på listen. Målet er at innen 2030 skal 40 prosent av all teknologi som brukes for å nå netto null, være produsert i EU. Kommisjonen vil styrke EUs egen utvinning, bearbeiding og resirkulering av strategisk viktigste råmaterialer.
Å løsne på regelverket for statsstøtte er et av virkemidlene som tas i bruk. Statene og EU som fellesskap må også inn for å bygge og finansiere ny infrastruktur, for eksempel til hydrogen.
Staten må tungt på banen hvis alt dette skal bli noe av. Markedet gjør ikke denne jobben.
DET GLOBALE BILDET
Hva vil skje på bakken i Amerika?
Det har vært mye oppmerksomhet om Joe Bidens store klimapakke og risikoen for at europeiske selskaper rømmer til USA for å nyte godt av amerikanske skatteordninger.
Det vil være en ulykke om Europa og USA ikke klarer å finne løsninger som hindrer handelskonflikter, men det er veldig bra at USA endelig ser ut til å ha fått på plass et politisk rammeverk som kan få energiomstillingen til å skyte fart.
Nå vil det skje mye på bakken. Ifølge NREL, som er en forskningsinstitusjon under det amerikanske energidepartementet, vil kraftforsyningen i USA de nærmeste årene gå gjennom en stor forandring. Investeringene i vind- og solenergi vil ta seg kraftig opp og i 2030 vil kategoriene som betegnes som «clean energy» kunne utgjøre 71-90 prosent av den totale strømproduksjonen i USA. Nå er denne andelen 41 prosent, og inkluderer kjernekraft, vannkraft, biomasse og karbonfangst.
CO₂-utslippene fra USAs kraftsektor kan falle med 72-91 prosent fra 2005-nivået hvis dette slår til. Det betyr årlige besparelser på 600-900 millioner tonn CO₂ i 2030.
2022 var ikke noe godt år for installasjon av solenergi i USA. Leveringsproblemer og restriksjoner mot import fra Kina dempet tempoet, men i 2023 blir det oppgang. Energy Information Administration venter 29,1 GW installert i storskala solkraftverk i 2023, noe som er mer enn dobbelt så mye som rekorden i 2021. Også batterilagring og småskala sol på hustak viser sterk vekst.
Det er når fornybar energi i kraftsektoren kombineres med bruk av elektrisitet i sluttbruk at utslippene virkelig kan gå ned. I 2022 passerte salget av varmepumper gassbrennere for første gang. Det betyr mindre bruk av olje og gass til oppvarming.
Også salget av elbiler begynner å ta av. I 2022 var elbilenes andel i det amerikanske bilsalget 5,7 prosent, mot 3,2 prosent året før.
Men det er mye å ta av. Gassforbruket i USA er nå på et historisk høyt nivå.
Mangelen på konsistent klimapolitikk over tid har selvsagt gitt resultater. USA har langt høyere utslipp per innbygger enn EU. USAs samlede utslipp er nå omtrent på 1990-nivå, mens EUs utslipp er redusert med drøyt 30 prosent siden 1990. Det er ikke tvil om at USA ligger langt etter Europa når det gjelder både utforming og gjennomføring av klimapolitikk.
Amerikanerne sløser helt enkelt mer med energien. Men det betyr også at det er ganske lett å oppnå store kutt. Bidens pakke vil bidra mye i riktig retning.
