Det pågår en intens kamp om virkelighetsforståelsen i energi- og klimapolitikken. Godt lederskap nå er å holde fast på kunnskapsbasert politikk og gjøre det som er rett både på kort og lang sikt.
Det var tydelige meldinger fra oljefondsjef Nicolai Tangen og eierskapsdirektør Carine Smith Ihenacho da den nye handlingsplanen for klima ble presentert. Ansvarlige folk i finans og næringsliv verden over har for lengst skjønt at det grønne skiftet er kommet for å bli – og at klimarisiko er en reell faktor. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB)
Dette er 14. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
NORGE I OMSTILLING
Denne høsten og vinteren kommer til å sette oss på noen harde prøver. Ledere både i politikk og næringsliv må klare å kombinere det som er rett både på kort og lang sikt.
Ukraina-krigen danner bakteppet for den politiske situasjonen, slik runden om energikrisen i Stortinget tidlig denne uken viser.
Opposisjonen på ytterkantene – Rødt og Fremskrittspartiet – vil ikke akseptere det faktum at det er Putins angrepskrig som er hovedårsaken til energikrisen i Europa. I Bjørnar Moxnes’ versjon av virkeligheten kan alle problemer løses hvis Norge bryter med Europa og lager vårt eget system for handel med kraft. I Sylvi Listhaugs øyne er klimapolitikken – både i EU og i Norge – årsaken til at vi befinner oss i krise.
Kravene fra den alternative energikommisjonen er utformet slik at de trolig forutsetter at Norge går ut av EØS-avtalen.
Det er heldigvis bredt flertall på Stortinget både for å holde fast ved EØS-avtalen og målene for klimapolitikken. Det kommer fra tid til annen utspill som kan skape usikkerhet om begge deler, om hovedlinjene er det likevel ikke tvil:
Det er innenfor disse rammene politikken må utvikles også gjennom en høst og vinter der effektene av Ukraina-krigen kan ramme både privatøkonomi og arbeidsplasser på ganske dramatisk vis. Det er ikke mulig å skjerme seg fullstendig mot et sjokk av den typen som de ekstremt høye energiprisene representerer, selv om støtteordninger og omfordeling kan bistå. Derfor er det også nødvendig å skjerpe i hele samfunnet.
Ukraina-krigen, høye energipriser, økende renter og inflasjon vil også være rammen for statsbudsjettet for neste år. Det blir trolig et trangere budsjett enn vi har sett på en generasjon.
Det betyr skuffelser i mange leire. Det betyr trolig også at mange kostbare grønne tiltak neppe kommer til å bli prioritert. Det er derfor grunn til å spørre om statsbudsjettet for 2023 kan gi utslippskutt og grønn omstilling ved hjelp av tiltak som ikke koster penger – og som aller helst styrker statens finanser.
Hvordan kutter vi utslipp og offentlige utgifter? Kan vi øke skatter som får utslippene ned og farten på omstillingen opp?
Når det gjelder utgiftssiden, bør kutt i samferdselsbudsjettet ligge lagelig til. Det vil også være et riktig overordnet signal om det blir en tydeligere opptrappingsplan for CO₂-prisen.
Dette er politiske grep på litt andre områder enn det som vil stå aller mest sentralt i debatten utover høsten, nemlig hvordan vi best kan få ned strømprisene og sikre et energimarked som er mer i balanse.
På kort sikt må vi spare. Vi må investere mye mer i energieffektivisering, slik regjeringens støtteordning for næringslivet legger opp til. Også private kan stimuleres til å gjøre investeringer som fremmer mer effektiv energibruk. Så må vi bygge mer fornybar energi, både til lands og til havs.
Dette vil bidra til å skape balanse i energimarkedene, og det vil kutte utslipp. Når vi skal til netto null, må «alt» gå på strøm, og all strøm være fornybar.
Det er nødvendig å holde fast ved kunnskapsbasert politikk som virker på ordentlig.
EUROPAS GRØNNE GIV
Det er mye usaklig nedrakking av klima- og energipolitikken i EU-landene i debatten om energikrisen. Men det var feil å stole på Russland.
Også når det gjelder Europas klima- og energipolitikk pågår det en kamp om hva som er den riktige beskrivelsen av virkeligheten. Det er det grønne skiftet som har skylden for alt som er galt, ifølge Frps Sylvi Listhaug. Hennes innlegg i Aftenposten og Dagbladet onsdag kan stå som syntesen av denne kritikken. Den finnes i mange varianter og i ulike styrkegrader.
Det kommer uten tvil til å gå hardt utover industri og arbeidsplasser i mange europeiske land når det skal kuttes så mye og hardt i energiforbruket som det er nødvendig å gjøre denne vinteren. Folk flest kommer til å merke krisen på kroppen. Det er en del av Putins hybride krigføring å ramme Europa slik at støtten til Ukraina skal svinne hen.
Når det gjelder kritikken mot klima- og energipolitikken, er det uten tvil slik at Europa og særlig Tyskland har gjort seg for avhengig av Russland som energileverandør. Klokskapen i nedstengingen av kjernekraftverk kan også diskuteres.
I EU ble det i 2021 produsert omkring 100 TWh kjernekraft mindre enn ti år tidligere, nedgangen er omkring likt fordelt mellom Frankrike og Tyskland. Også i Storbritannia er produksjonen av kjernekraft mye lavere nå enn for 15-20 år siden.
Men så kommer følgende spørsmål opp på skjermen: Ville Europa og Tyskland vært bedre eller dårligere stilt uten klimapolitikken og energiomstillingen som finner sted? Er det hold i påstanden om at energikrisen skyldes det grønne skiftet?
Svarene er ikke så vanskelige å finne hvis man forholder seg til faktum. Påstanden om at det grønne skiftet har skapt elendigheten har ikke rot i virkeligheten.
Produksjonen av fornybar energi har økt jevnt og trutt i takt med EUs skjerpede klimapolitikk. Andelen fornybar energi i kraftmiksen har økt år for år. Dekarboniseringen ville gått fortere om kjernekraftens produksjon ikke falt. Men den nye fornybare energien har også erstattet store mengder kull- og gasskraft.
Solenergien har i EU i perioden mai til august i år produsert 99,4 TWh strøm. Det tilsvarer omkring 20 bcm i redusert gassetterspørsel med en prislapp på 29 milliarder euro, ifølge data fra Ember. Dette er en gassmengde som tilsvarer årsproduksjonen fra omkring tre Melkøya-anlegg.
Eksempelet viser at mer sol- og vindkraft – og mer effektiv bruk av den fornybare strømmen – vil redusere behovet for kull og gass etter hvert som det bygges ut ny produksjon. Det grønne skiftet gjør det enklere å bygge ned avhengigheten av Russland.
I et system med mye fornybar energi vil produksjonen, og dermed prisene i kraftmarkedet, variere mye. Å sikre både rimelige priser og tilstrekkelige investeringssignaler i et slikt system er ikke uten videre enkelt. Problemstillingen drøftes i nyeste utgave av Equinors Energy Perspectives – se side 44.
EU er inne i en stor omstilling vekk fra fossil energi. Det er behov for å gjøre reformer i markedet, slik for eksempel Sveriges avtroppende statsminister Magdalena Andersson har snakket om og EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen varslet i sin store tale tidligere i september.
Det er naivt å tro at denne transformasjonen vil foregå uten at det inntreffer store og små rystelser. Men den eneste veien fremover er å bygge på den best tilgjengelige kunnskapen. Da kan reformer gi gode resultater, både når det gjelder klimagassutslipp og kostnader.
DET GLOBALE BILDET
Etter noen dager med Tor Olav Trøim i monitor var det befriende å lese intervjuene med Oljefondets Nicolai Tangen etter at fondet denne uken la frem sin nye klimahandlingsplan.
Det ble visstnok jublet og hoiet støttende da investor Tor Olav Trøim kom med sine utfall mot klimapolitikken og det grønne skiftet under Paretos konferanse forleden. Trøim ble filleristet av DNs Anne Rokkan i en veldig godkommentar, men det gjør kanskje ikke så stort inntrykk på Trøim og hans meningsfeller. Deres håp og tro er tydeligvis at klimamaset er noe som går over – og at det blir slutt på krav til ESG (Environmental, Social, Governance) bare folk kommer til sans og samling.
Men nei, slik kommer det ikke til å gå. Ansvarlige folk i finans og næringsliv verden over har for lengst skjønt at det grønne skiftet er kommet for å bli – og at klimarisiko er en reell faktor. Trøim og noen av hans investorkolleger kan kanskje gjemme seg for den grønne bølgen, men det kan ikke Oljefondet og Nicolai Tangen. Som et av verdens største fond, investert over hele kloden, finnes det ingen vei utenom. Dette er heldigvis virkelighetsforståelsen i Oljefondet, manifestert tydeligere enn noen gang tidligere gjennom Klimahandlingsplanen for 2025 som ble lagt frem tirsdag denne uken.
Intervjuene og uttalelsene Tangen har gitt de siste dagene, viser hvordan han ser bildet.
Tangen oppfordrer investorer til å «stay focused» når det gjelder ESG-saker, men advarer mot at økonomisk uro og politiske tilbakeslag i USA kan endre agendaen.
Til Financial Times ytret Tangen denne uken at Oljefondets omgivelser har endret seg mye – til det verre – det siste året.
«Last year if you had asked us, what’s the worst case on inflation, we are beyond what we would have considered the worst case. If you said what is the worst case on energy, we are beyond that. Geopolitically we are beyond what we would have considered the worst case. So we are in a pretty bad place».
Så la han til at vi ikke i ikke må glemme kravet om mer vekt på klimatiltak i omgivelser som er helt annerledes og mye mer krevende enn man så for seg for et år siden.
«We must not forget decarbonisation in this environment».
At Oljefondet setter mål om netto nullutslipp fra sine investeringer ble foreslått av et utvalg Martin Skancke ledet og siden fulgt opp fra Støre-regjeringen og vedtatt i Stortinget.
Overfor DN ville ikke Tangen direkte kommentere Trøims utsagn på Pareto-konferansen, men viste til at olje- og gassbransjen i USA har fått «litt høyere selvtillit» i takt med de høye prisene.
Tangen er ikke redd for at klimaplanen vil gjøre at fondet taper penger, snarere er bildet omvendt. Oljefond-sjefen sier det slik til DN:
«Hvis du som selskap ikke jobber aktivt med dette, så er det ingen som vil jobbe hos deg, det er ingen som vil kjøpe produktene dine, det er ingen banker som vil låne deg penger og det er ingen forsikringsselskaper som vil forsikre deg. Du har rett og slett ikke en business».
Hva Oljefondet gjør med sine milliarder og hvordan fondets leder Nicolai Tangen uttrykker seg blir lagt merke til over hele verden. Målt mot Tangen blir Trøim en liten tass.
Det er igjen virkelighetsforståelsen dette handler om. Tror du på Trøims verdensbilde, så er det logisk å rakke ned på klimapolitikk og grønt skifte. Tror du på Tangens, så er det fornuftig å akselerere arbeidet for å bringe strategi og forretningsmodeller i samsvar med en verden der oppvarmingen begrenses til 1,5 grader og netto nullutslipp nås i 2050.
Hva som har kunnskapen, forskningen, samfunnsansvaret og etikken på sin side, det vet vi alle veldig godt.
