Denne utgaven av Klimalederen handler om harde slag mot «big oil», om problemer som venter når EU skjerper klimamålene – og om LO og NHOs rop på staten.
Exxon er et av oljeselskapene som de siste ukene har fått en skikkelig trøkk.
#Klimalederen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Klimalederen er et nytt innslag på Energi og Klima. Dette er tredje utgave. (Se boksen). Klimalederen vil det nærmeste halvåret komme annenhver uke. Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
Vi har valgt å lage en inndeling i tre avsnitt for å skape en god struktur: Det globale bildet, Europas grønne giv og Norge i omstilling.
DET GLOBALE BILDET
Det er brukt mange store ord i etterkant av dommen mot Shell og aksjonæropprøret i Exxon og Chevron. På samme dag, 26. mai 2021, fikk tre oljegiganter harde slag.
Sammen med IEAs netto null-rapport representerer disse sakene en styrke i presset mot oljeindustrien som er helt annerledes enn noen gang tidligere.
Dommen mot Shell er banebrytende. For første gang brukes menneskerettighetene som begrunnelse for en dom mot et selskap i en klimasak. Shell dømmes til å kutte utslipp i lys av en ulovfestet aktsomhetsplikt (duty of care), med bakgrunn i prinsippene om selskapers ansvar for å følge menneskerettighetene, FNs klimapanels scenarioer og et karbonbudsjett som begrenser oppvarmingen til 1,5 grader.
På Energi og Klima kan dere lese hvordan fagdirektør Jenny Sandvig ved Norsk institusjon for menneskerettigheter (NIM ) vurderer dommen, og etintervju med professor Christina Voigt ved Universitetet i Oslo.
«Den nederlandske kjennelsen mot Shell bør leses særlig nøye av selskaper som utvinner og selger olje, gass og kull. For selv om kjennelsen ikke er rettskraftig, bare har virkning mellom partene, og formelt kun tolker nederlandsk rett (Bok 6, paragraf 162, nederlandsk sivilkode), så bygger den på internasjonale rettsnormer som gjelder i andre land, inkludert Norge», skriver Sandvig.
At det vil komme flere liknende søksmål er svært sannsynlig. Og det er nettopp at den bygger på internasjonale rettsnormer – menneskerettighetene – som gjør at det kan reises saker for domstoler i mange land. Selskaper med store utslipp gjør nok klokt i å følge nøye med på rettsutviklingen når det gjelder søksmål – særlig når internasjonale rettsnormer legges til grunn.
Fra aktivisthold har både dommen i Haag og opprøret mot de amerikanske selskapene blitt bejublet.
Forrige utgave avKlimalederen var i sin helhet viet IEAs netto null-rapport. Etter dette har IEA kommet med World Energy Investment Report for 2021. Den viser oppsving for fornybar energi, men ikke på langt nær det nivået som trengs for å følge «skjema» i netto null-rapporten. Det hjelper imidlertid at mange selskaper øker ambisjonene – danske Ørsted har nå varslet at de skal investere tilsvarende nesten 500 milliarder norske kroner frem til 2027.
EUROPAS GRØNNE GIV
Hvem skal ta regningen når klimapolitikken skjerpes og utslippskostnadene øker?
Når EU-kommisjonen i midten av juli skal legge frem sin store #fitfor55-pakke vil spørsmålene raskt handle om fordeling. Virkemidlene må skjerpes. Kostnadene ved å slippe ut CO₂ må opp. Utvidelse av kvotesystemet til nye sektorer er et av forslagene som drøftes.
Økte utslippskostnader er den enkleste måten for å kutte utslipp, men fordelingsvirkningene kan fort bli urimelige. Financial Times har i en omfattende reportasje satt søkelys på hva som skjer hvis CO₂-avgiften øker og gir dyrere drivstoff og høyere regning for oppvarming.
Dagens kvotesystem gir høyere utslippskostnader for industri og kraftproduksjon, men merkes lite av «folk flest» – utover påslaget i strømprisen som er en indirekte effekt.
En utvidelse av EUs kvotesystem til transport og bygninger vil måtte innebære økte kostnader for forbrukere som kjøper og bruker fossil energi. Det er langt fra klart hvordan et utvidet kvotesystem skal utformes, men skal det virke, så må diesel, bensin, gass og fyringsolje bli dyrere.
Det er avgjørende for Europas politikere å finne modeller som gjør at folk med lave og middels inntekter ikke kommer ugunstig ut. Sosiale protester som Frankrikes gule vester vil kunne stoppe omstillingen, basert på reell og meget forståelig misnøye med at byrdene fordeles urettferdig.
Skepsisen mot økte klima-avgifter er som et ekko av Trygve Slagsvold Vedum. Det er folk med gamle fossilbiler, avhengig av arbeidspendling, som får byrden ved økte bensinavgifter. I tillegg vil tiltak for energieffektivisering i boliger ofte ikke være en mulighet for folk med lave inntekter som leier bolig. Folk med gode inntekter, som bor i egen bolig og lett kan bytte til elbil, blir vinnere – mens bilavhengige lavinntektsgrupper i leid bolig taper.
I Tyskland er det innført en karbonpris på 25 euro som gir økte kostnader for diesel, bensin og fyring. Ifølge forbrukerorganisasjonen VZBV vil dette gi en ekstraskatt på 204 euro i året for en familie på fire med bensinbil og gassfyring, stigende til 451 euro i 2025 når Tysklands karbonpris stiger til 55 euro tonnet.
Politikerne i EU-landene må finne løsninger som sikrer at byrdene fordeles rettferdig. Det finnes skisser – som karbonavgift til fordeling – som i ulike varianter kan hindre urimelige utslag, men det må være politisk vilje til å bruke den grønne omstillingen til å motvirke sosiale forskjeller, ikke å øke dem.
Og det riktig store bildet er at omstillingen vil være gunstig. Den vil skape nye arbeidsplasser og gi verdiskaping som kommer EU-landene til nytte, blant annet gjennom en mye lavere importregning.
NORGE I OMSTILLING
LO og NHOs felles energi- og industripolitiske plattform er et godt innspill til Norges grønne skifte, men vil også gi det kommende Stortinget noen utfordringer. Det er ingen billig ønskeliste som kommer fra arbeidslivets parter.
Det trengs mye politikk og penger for å realisere forslagene og kravene i LO og NHOs plattform.
Det handler om batterier og havvind, om karbonfangst og hydrogen. Både EUs grønne giv og øvrig innstramming av klimapolitikken vil skape stor vekst i disse sektorene – men mye er ennå ikke så markedsmessig modent at ting skjer av seg selv.
LO og NHO presenterer en lang ønskeliste om ordninger og tiltak, og det kan fort bli dyrt å si ja til alt. Plattformen er et stort rop på staten.
Det neste Stortinget må håndtere en rekke ønsker og krav om støtte til grønn industri, mens budsjettrammene blir trangere. Da gjelder det å finne løsninger som sikrer at statskassen ikke tømmes på veien.
LO og NHO setter frem ønsker om rene støtteordninger, såkalte differansekontrakter, CO₂-fond og andre ulike virkemidler, men rapporten legger ganske lite vekt på etterspørselssiden. NHO og LO nevner at myndighetskrav, offentlige anbud og reguleringer kan brukes for å fremme karbonfrie produkter, men her trengs videreutvikling av politikken:
Med slike grep kan kostnadene ved omstillingen skyves utover i verdikjedene, uten at alt må subsidieres. Ekstrakostnader ved litt dyrere sement kan tas av sluttbrukeren, den som bygger hus – ikke ved at staten betaler subsidier til fabrikkene. Før eller senere må de nye og grønne løsningene betales av markedet, og ikke som støtte.
Omstillingen må understøttes med reguleringer og politikk i et bredt og ofte komplekst spekter, men spørsmålet om statlig eller privat eierskap er egentlig underordnet.
Når det handler om virkemiddelbruk, viser NHO og LO at CO₂-prising er en helt nødvendig, men langt fra tilstrekkelig, forutsetning for å få til grønn omstilling. CO₂-prising kan gjøre havvind mer lønnsomt, men ordner ikke bygging av et stort kraftnett i Nordsjøen.
Denne våren har det pågått en debatt i Dagens Næringsliv mellom professor Ola Kvaløy ved Universitet i Stavanger og forskjellige folk som har valgt å låne øre til den italienske økonomen Mariana Mazzucato. Venstreside-tankesmiene Agenda og Manifest har på hver sin måte bragt Mazzucato til Norge.
Hvis vi stiller opp norske samfunnsøkonomers dominerende diskurs versus Mariana Mazzucato som to alternativer, så heller NHO og LO uten tvil mot Mazzucato.
Frykten fra samfunnsøkonomenes side er at staten skal dele ut penger til selskapene som har størst lobbymakt, på bekostning av det felles beste, uten tanke på kostnadseffektivitet og budsjettbalanse. Å ha dette tankesettet med som et korrektiv er fornuftig, men CO₂-prising og forskningsbevilgninger bringer oss ikke alene til netto null.
Vil du gå dypere?Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast der vi hver uke har nye sendinger med gjester i studio. Denne uken er LOs Are Tomasgard gjest og den felles plattformen fra LO og NHO er tema. Hvis du vil lese kommentarer om norsk klimapolitikk, les #Klimavalg21.
Ap vil ikke gi miljøpartiene MDG og SV «noe» på olje i budsjettforhandlingene, men kabinettspørsmål er vel uaktuelt? Hva skjedde på klimatoppmøtet COP30 som er relevant for Norge nå?
