Klimalederen: Skalaen på omstillingen som venter er enorm
Om nyhetene som beveger det grønne skiftet. Denne utgaven setter søkelys på omfanget på endringene vi står foran. Vi må bedre forstå skalaen på omstillingen som venter oss, både globalt, i Europa og i Norge.
Det må bygges enorme volum vind- og solenergi i tiårene vi har foran oss. Uten massiv utbygging av fornybar energi over hele verden, vil det være umulig å komme til nullutslipp.
#Klimalederen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens egne meninger.
Dette er syvende utgave av Klimalederen (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
DET GLOBALE BILDET
Rapporten fra FNs klimapanel viser hvilken enorm skala det er på endringene vi har foran oss.
Det smalt på verdens avisforsider da FNs klimapanel la frem sin nye rapport for noen uker siden. Nå går vi inn i en høst der Glasgow-møtet i november blir et svært viktig stoppested.
Tar vi FNs klimapanel på alvor, så må verden kutte utslippene i et tempo og et omfang som langt overstiger noe vi har sett maken til. Tiltakene mot pandemien blir krusninger på overflaten.
For å stoppe oppvarmingen godt under to grader, trengs det løsninger for nullutslipp i allesektorer. Det holder ikke å kutte litt.
FN-rapporten er det felles kunnskapsgrunnlaget foran COP26 i Glasgow.
Om USA, Kina og EU er rivaler på mange fronter, må de finne sammen i kampen mot klimaendringene. Det er nødvendig med en formidabel mobilisering.
Det trengs endringer i energisystemet og i alle slags verdikjeder i en skalasom kommer til å påvirke all slags næringsvirksomhet.
Samtidig ser vi hvordan klimaendringene slår inn akutt i form av ekstreme værhendelser. Dette blir det mer av, ifølge forskerne. Men økosystemene forandres også langsiktig, overforbruk av ressurser i kombinasjon med klimaendringer gir for eksempel betydelig forørkning i Spania.
Når er et nøkkelord i denne utgaven av Klimalederen er det fordi det for ledere i næringslivet er nødvendig å forstå omfanget både på klimaendringene og på tiltakene som trengs.
skala
Erkjennelsen av endringenes omfang må sige inn både hos politikere og næringslivsledere – og gi føringer mot en ny kurs.
IEAs netto null-rapport som kom på vårparten, viste hvordan energisystemene må forandres i rekordtempo, hvordan enorme volum ny sol- og vindkraft trengs for å bli kvitt fossile utslipp – og hvordan elbiler må overta mye raskere enn mer konservative analyser legger til grunn.
Skalaen er voldsom. Teknologiene finnes, det kan bli knapphet på noen råvarer, men dette bør være løsbart.
Men det er umulig å få det til om ikke verdens ledende nasjoner trekker i samme retning samtidig.
For ansvarlige næringslivsledere – over hele verden – betyr dette at man må slutte opp om kraftfulle politiske grep som faktisk fjerner utslippene, ikke flytter dem eller kutter dem litt.
Parallelt ligger det naturligvis store muligheter i å utvikle verdikjeder som innebærer at samfunnsoppgaver kan løses og forbrukerbehov dekkes uten at det oppstår utslipp – og med mye større ressurseffektivitet enn i dag. Kravet om at det tas hensyn til biologisk mangfold og natur vil bare bli sterkere.
Fellestrekket er at det trengs et mylder av tiltak som samlet gir virkninger i stor skala.
EUROPAS GRØNNE GIV
Når EU skal kutte utslippene med 55 prosent til 2030 betyr det sterk nedgang i etterspørselen etter fossil energi. Gassforbruket vil falle i stor skala.
Virkningene av EUs #fitfor55-pakke kommer til å kunne avleses i markedene etter hvert som politikken gjennomføres i praksis.
Også her erskalaet nøkkelord. Man kommer ikke til netto null i 2050 uten massive forandringer i energimarkedene.
For gasseksportøren Norge er det avgjørende hva våre naboland har planer om. Tankesmien E3G har akkurat skrevet en analyse på oppdrag fra WWF og Greenpeace som forteller hvordan EUs grønne giv vil påvirke markedet for gass.
EUs gasskonsum har ligget ganske flatt det siste tiåret. Men med sterkere klimapolitikk så vil dette endres radikalt. Målet om 55 prosent utslippskutt til 2030 impliserer en sterk nedgang i gassforbruket, skriver E3G. EU-kommisjonens beregninger tilsier en nedgang på 28 prosent fra 2015-2030. To tiår lengre frem vil forbruket være redusert med 70 prosent – og da er det bare som industriråvare eller med karbonfangst at gass vil bli brukt.
EUs behov for gassimport vil ifølge EU-kommisjonens beregninger reduseres med 40 prosent til 2030.
Storbritannias politikk følger tilsvarende rute som for EU.
At gassforbruket skal falle i tempoet EU-kommisjonen forventer, forutsetter naturligvis at politikken gjennomføres i hurtig takt og stort omfang. E3G-rapporten peker på viktige forhold.
Samtidig peker E3G på at ulike reguleringer og finansieringskilder forandres i gassens disfavør.
Det er altså ingen liten justering i EUs gassforbruk vi har i vente – gitt at politikken gjennomføres. Tilsvarende analyser kan gjøres for kull og olje.
Satt på spissen har aktører i næringslivet to valg i møte med EUs grønne giv – i dette tilfellet knyttet til gasskonsumet.
Det gir ikke så mye mening å satse på løsninger som kutter utslippene litt, som forbedrer verdikjeden noe, men som ikke gir null. LNG i skipsfart er for eksempel ikke noen løsning, selv om det er bedre enn bunkersolje.
Nullutslipp er målet. Da må endringene skje i stor skala. Verdikjedene må bygges om. Et godt eksempel er at LNG byttes ut med fornybar strøm i produksjon av gipsplater i Fredrikstad.
Dette blir verdens første gipsplater som produseres uten CO₂-utslipp – når dette kopieres av fabrikker rundt om i Europa og ellers i verden så gjøres store innhogg i både utslipp og gassbehov.
Da kan utslippsreduksjonene få nødvendig skala.
NORGE I OMSTILLING
De norske klimagassutslippene skal halveres på ti år.
Det neste Stortinget må sørge for en langt raskere nedgang i klimagassutslippene – år for år – enn vi har sett til nå. Reelle nullutslippsløsninger må erstatte bruken av fossil energi.
Klimapolitikk er ikke et nytt påfunn. Neste år er det 30 år siden Rio-toppmøtet. Siden slutten av åttitallet har klima spilt en rolle i norsk politikk.
Men én ting har stått så godt som stille siden 1990, og det er norske klimagassutslipp. De var på cirka 50 millioner tonn i 1990 og de var på cirka 50 millioner tonn i 2020.
Riktignok har økonomien og befolkningen vokst betydelig gjennom disse 30 årene. Hadde vi ikke økt karbonproduktiviteten, ville utslippene gått mye opp. Men nå skal de ned, i reelle tall, år for år.
Takteni omstillingen må økes betydelig. Skalaenmå opp. Det er oppgaven når et nytt Storting trer sammen om noen uker.
Avtalen med EU om klimakutt gjør at regimet rundt klimapolitikken er strengere enn noensinne. Det blir vanskeligere å komme seg unna ved å justere på målene når det viser seg at de blir vanskelige å nå. Innstrammingen i EUs klimapolitikk betyr også at Norge vil måtte forholde seg til strammere mål, slik at den kommende regjeringen vil måtte økeambisjonene.
For de delene av næringslivet som ønsker å opptre i tråd med bredere samfunnsmål, vil det være nødvendig å bruke mer krefter og ressurser på å spille med.
I en del tilfeller er svaret ja. Planene Yara, Statkraft og Aker har lansert om å avkarbonisere ammoniakkproduksjonen på Herøya er et slikt eksempel. Den grønne ammoniakken kan både brukes i gjødselproduksjon og som drivstoff på skip. Både i landbruket og i transportsektoren gjør dette at fossil energi blir overflødig og reelle nullutslippsløsninger etableres. Dette er endringer i stor skala.
Ledere i næringslivet bør spørre seg om det finnes muligheter til rask og fullstendig avkarbonisering i deres sektor. Kan transportbehov fjernes? Og hvis det ikke går, kan overgangen til el-drift skje raskere enn man så langt har sett for seg?
Teknologien gjør raske fremskritt. Det som ikke var mulig for tre år siden er kanskje mulig i dag. Tydelige politiske signaler om økte CO₂-priser og strammere klimapolitikk kan endre kalkylene.
Om det blir den ene eller andre politiske fargen på regjeringen som tiltrer nå i høst, vil presset for å levere gode resultater når det gjelder klimakutt være stort. Den må sørge for rammebetingelser som gjør det lønnsomt å velge grønt, men næringslivets ledere må også ta ansvar. Alle ekstra kostnader kan ikke veltes over på staten.
Det vil være et stort politisk nederlag om vi i 2030 må konstatere at målene om utslippskutt som ble satt i 2021, ikke blir nådd.
Lykkes vi ikke med kuttene, vil næringslivet heller ikke ha lyktes med omstillingen som er nødvendig for å sikre langsiktig konkurransekraft og verdiskaping.
Vil du gå dypere?Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast der vi hver uke har nye sendinger med gjester i studio. Hvis du vil lese kommentarer om norsk klimapolitikk, les #Klimavalg21.
