Uklarhet om Norges klimamål – hva er det egentlig Støre styrer etter?

Dette er 8. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.

NORGE I OMSTILLING

Hva er egentlig Norges klimamål for 2030?

Det er mye som flyter i klima- og energipolitikken for tiden. Mens både næringslivsledere og miljøbevegelse etterlyser klare mål og styringsfart i omstillingen, er realiteten at veldig mye er i spill.

Hurdalsplattformen var ment å klargjøre og sette tydeligere ambisjoner for både klimapolitikken og den grønne omstillingen. 55 prosent utslippskutt på norsk territorium innen 2030 er målet Støre-regjeringen satte seg.

Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – Næringslivets klimaledere.

Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet og er spesielt rettet mot beslutningstakere.

En ny versjon av Klimalederen distribueres til Skift-nettverket hver måned og publiseres på Energi og Klima og Skift sine hjemmesider. Energi og Klima er ansvarlig for innholdet.

Professor Einar Lie avfeier i Aftenposten målet som «ikke særlig realistisk». Han mener det trengs et «gudesendt mirakel, kombinert med drastiske virkemidler som det neppe finnes oppslutning om», for at utslippene «plutselig skal falle med over 50 prosent en gang mot slutten av 2020-tallet». Lie skriver at han har mange og gode kontakter mot ekspertmiljøer i forvaltning og forskning og at han knapt kjenner noen som tror at «mirakelet eller virkemidlene vil manifestere seg».

Innvendingene mot Hurdalsplattformens mål fra forskning og forvaltning som Lie peker på kommer for eksempel til uttrykk i dette innlegget fra SSB-forskerne Brita Bye og Taran Fæhn som Energi og Klima nylig publiserte.

Etter at OECD forleden evaluerte den norske klimapolitikken, kjørte Dagsnytt 18 en debatt der klima- og miljøminister Espen Barth Eide beskrev Hurdalsplattformens ambisjon som et «omstillingsmål» for norsk økonomi – i tillegg til det forpliktende målet som er innmeldt til FN om å kutte utslippene 50-55 prosent i samarbeid med EU.

Hva som er det reelle målet – fyrtårnet – regjeringen styrer etter, er vanskelig å få tak på. Er Hurdalsplattformens mål noe mer enn en viljeserklæring som politikerne før eller senere vil se bort fra? Hvis ikke, hva er implikasjonen for sektorene som må ta svært store utslippskutt hvis målet skal nås?

Dette handler i første rekke om oljesektoren. Uten svært omfattende elektrifisering av oljesektoren, er det umulig å nå Hurdalsplattformens mål.

Det foreligger, som Aftenposten peker på i en leder, ingen plan fra regjeringens side for hvordan målet skal nås. Det virker ikke som Støre-regjeringen tar sitt eget mål alvorlig, konstaterer Aftenposten.

Våre støttespillere

Uklarhetene gjør det svært sannsynlig at det meste fortsetter som før, uten at det iverksettes noen virkelige krafttak for omstilling.

Oljepolitikken ligger bom fast og finansminister Trygve Slagsvold Vedum bruker tid på å stille opp i «hurra-reportasje» fra Johan Sverdrup-feltet i Klassekampen om hvordan pengene renner inn.
Staten håver inn store beløp på grunn av de ekstreme strømprisene – på forbrukernes bekostning.
En virkelig industriell storsatsing på havvind er fortsatt i det blå.
Det snakkes om energieffektivisering og solenergi, men noen virkelig satsing er vanskelig å spore. Regulatoriske hindringer står i alle fall delvis i veien.

Næringsminister Jan Chr. Vestre er en utmerket kommunikator, men ser ut til å streve med å gi politikken noe reelt innhold. Oversalget av avtaler med EU og Tyskland om industrielt samarbeid er et eksempel.

Mange av stridsspørsmålene på klima- og energifeltet støter borti to sterke underliggende konfliktlinjer i norsk politikk.

Den ene handler om petroleumssektorens fremtid. Hvor mye, hvor lenge? Er det solnedgang eller evig liv, med blått hydrogen og karbonfangst som en slags «forsikringspremie» mot europeisk klimapolitikk?
Den andre handler om forholdet til Europa, ikke nødvendigvis EU-medlemskap, men synet på EØS-avtalen og tilnærmingen til europeisk samarbeid mer generelt. Er vi tjent med å spille med – eller sikrer vi norske interesser best ved å holde avstand?

Dette er konfliktlinjer som går på kryss og tvers i partier og organisasjoner og selvsagt også internt i regjeringen. Sprengkraften er betydelig. Derfor blir det lett til at det meste også fortsatt skurer og går i samme takt og retning som det har pleid å gjøre.

EUROPAS GRØNNE GIV

At Emmanuel Macron ble gjenvalgt som Frankrikes president, er godt nytt for Europas grønne skifte.

Hadde de franske velgerne valgt Marine Le Pen, ville EU-samarbeidet blitt satt i spill og nye dype kriser oppstått på toppen av dem man allerede må håndtere.

Ukraina-krigen vil sette de europeiske landene på stadig nye prøver, og da er evnen til å sikre samhold avgjørende. Men det kan langt fra tas for gitt at politikere og partier fra det brede og moderate sentrum vinner valg i viktige europeiske land. Marine Le Pen var atskillig nærmere valgseier nå enn for fem år siden.

Lytt til podkasten der Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask samtaler med Kirsten Øystese om hva valget av Macron betyr.

Macron har lovet at Frankrike skal bli den første store nasjon som «forlater gass, olje og kull» og utnevne en statsminister som får ansvar for «økologisk planlegging» på tvers av departementene. Frankrike har mye å gå på når det gjelder å skjerpe innsatsen for klimakutt og bygging av mer fornybar energi, men når neste presidentperiode er over vil spørsmålet være om Macron har sørget for at det grønne skiftet gjennomføres med god fordelingsprofil.

Forbrukerne både i Frankrike og resten av Europa opplever høyere energikostnader nå. Matprisene stiger også. Energifattigdom er en høyst reell utfordring i mange land.

Klimapolitikken vil fort bli utpekt som syndebukken hvis politikerne ikke leverer pakker som sikrer interessene til grupper som strever med å få pengene til å strekke til. Marine Le Pen viste at hun hadde bred appell blant lavtlønte, pensjonister og bygdefolk – befolkningsgrupper som opplever økonomisk nedtur og usikkerhet.

Klimapolitikken er nødt til å ta sterkt hensyn til fordelingseffektene når politikken formes ut i detalj. Det handler om arbeidsplasser, men kanskje enda mer om kostnader knyttet til overgangen. Dette gjelder i alle land, Frankrike er et eksempel å se til. Å bli sittende igjen med en sliten diesel-Peugeot i et gistent hus mens alt som er av (klima)avgifter og priser går i været er oppskrift på politisk misnøye. Å utforme politikk som gjør det gunstig for store befolkningsgrupper å ta del i det grønne skiftet er derfor nødvendig for å sikre tilliten som trengs. Å vite hvordan er ikke alltid så lett, men innretningen vil være avgjørende. Å få opp en leasing-løsning for elbiler er et av grepene Macron planlegger. Det kan gjøre det lettere for lavinntektsgrupper å forlate dieselen for godt.

Satsing på energieffektivisering og oppussing av gamle boliger er i samme gate.

Når det gjelder utviklingen av EUs klimapolitikk, betyr gjenvalget av Macron at Frankrike vil gi støtte til de store linjene på veien både mot 2030 og videre mot netto null i 2050.

Krigen i Ukraina og strevet for å kutte avhengigheten av russisk gass vil bety høye energipriser fremover. Krisemøtene vil være mange, men det er evnen til å skape handling «på bakken» i hvert enkelt land som avgjør om gassforbruket faktisk faller. Det er nødvendig med millioner av enkelttiltak hvis avhengigheten av russergass skal dempes og utslippskutt finne sted.

Følg Energi og Klimas Alf Ole Asks rapportering fra Brussel.

DET GLOBALE BILDET

Når kommer «peak demand» etter olje? Konsulentselskapet McKinsey spår at oljeforbruket topper ut på 102 millioner fat om dagen i løpet av de nærmeste to til fem årene.

Spådommen kommer i en fersk «outlook» McKinsey akkurat har publisert og som innledes med å slå fast at de globale energimarkedene står overfor «unprecedented uncertainty». Uklarhet om styrken i klimapolitikken, koblet med etterdønningene fra koronapandemien – og Ukraina-krigen på toppen – er rammen for konsulentenes fortelling. Ambisjonen er å gi leserne et redskap til å kalibrere effektene av Russlands invasjon i Ukraina med den mer langsiktige energiomstillingen verden står oppe i.

Det mest oppsiktsvekkende i McKinsey-analysen er antakelsen om at det inntreffer en historisk topp i oljeforbruket allerede i løpet av de nærmeste få årene. McKinsey tror forbruket vil øke litt fra det nåværende nivået til 102 millioner fat om dagen – for så å starte et gradvis fall.

Det er økende innfasing av elbiler som er den viktigste årsaken til at «peak demand» etter olje snart inntreffer, mener ekspertene i det store globale konsulentselskapet.

Når «peak demand» for oljeforbruket vil inntreffe har vært mye diskutert og vurdert av ulike scenariomakere, men trenden de siste par årene har vært at oljebransjens egne folk har forventet en senere «peak» enn rundt 2025.

De umiddelbare effektene av Ukraina-krigen har vi alle kunnet avlese gjennom høyere priser på olje, gass og mange andre råvarer, men utfallsrommet er stort når man forsøker å se utover de kortsiktige virkningene. Det blir mange spørsmål av dette, blant andre disse:

Blir konflikten langvarig? Ekspanderer den, innenfor og utenfor Ukraina? Blir det flere flyktninger, trappes sanksjonene opp?
I hvilken grad og hvor lenge påvirkes råvare- og energimarkedene? Hva med inflasjonen? Hva betyr økende energikostnader for veksten i andre sektorer, hvordan påvirker prisene etterspørselen?
Hvor stor del av gassetterspørselen kan erstattes, kan Europa bygge ut fornybar energi fortere? Endres forbrukernes atferd? Vil forbrukerne oppleve økonomisk støtte når energi- og matpriser øker?

Det er gjennom et sett av fremtidsbilder McKinsey forsøker å gi noen svar. For de av oss som leser energiscenarioer, er hovedpunktene velkjente. Å begrense oppvarmingen til 1,5 grader er knapt innen rekkevidde. Fremtidsfortellingen McKinsey har mest tro på ender på 1,9 grader mot slutten av dette århundret.

Massiv elektrifisering og utbygging av fornybar energi er den viktigste ingrediensen. Kull vil fortsette å gå ned, etter et midlertidig oppsving i 2021. Olje er som nevnt ventet å nå sin «peak» om få år, mens McKinseys modeller viser at gassforbruket – avhengig av scenario – vil øke med 10-20 prosent frem til 2035. Etter dette er det mer usikkert, blant annet knyttet til samspillet mellom gass og (blått) hydrogen.

På kort sikt er økte råvarepriser nå en realitet som treffer alle land på kloden. Hva dette får å bety for forbruket av blant annet olje, kull, gass gjenstår å se, men det skjer nå en voldsom overføring av verdier fra forbruker til produsent. Hvordan gassinntektene nå fosser inn i det norske Oljefondet illustrerer det som foregår. I importland betyr de høye olje- og gassprisene en stor byrde. En ganske umiddelbar effekt er gjerne at subsidiekostnadene øker – og da blir det mindre penger til skole og helse.

Verdensbanken har akkurat kommet med en analyse som forteller om hvordan økte priser på energi og andre råvarer som følge av Ukraina-krigen nå slår inn fra sør til nord.

Hvordan de økte olje- og gassinntektene reinvesteres har naturligvis stor betydning for tempoet i det grønne skiftet. Flyttes investeringene raskere i retning de grønne sektorene, så øker farten i omstillingen. Går mer til petroleum, så kan det komme en ny stor fossil investeringsboom som forsinker overgangen.

Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.