Krise på alle kanter: Holder Støre-regjeringen, eller vinker Sp farvel?

Senterpartiet mener at dette EU-regelverket vil svekke Norges handlefrihet på energiområdet, og sier derfor nei. Hva Arbeiderpartiet mener, er ikke avklart, men det vil være et historisk brudd på partiets linje når det gjelder europeisk samarbeid om det på et eller annet tidspunkt ikke kommer et ja.

Høyres Nikolai Astrup dytter nå på for at energimarkedspakken skal bli en del av EØS-avtalen så fort som mulig.

Det er langt fra klart hvor stor praktisk betydning det vil ha om Norge drøyer med innføring av dette regelverket. Men det politiske poenget er at det viser en kløft mellom de to regjeringspartiene som før eller siden kan få samarbeidet til å sprekke.

Den fjerde energimarkedspakken er ikke den eneste EU-relaterte saken som kan bli vanskelig. Også avtalen med EU om felles gjennomføring av klimamålene for 2030 må reforhandles i lys av at EU har skjerpet sin politikk. Denne avtalen stemte Sp i sin tid imot i Stortinget. Å brekke den opp vil sette hele den norske klimapolitikken mange år tilbake. Avtalen med EU gir forpliktende rammer rundt politikken som tidligere ikke fantes. Men den gir også fleksibilitet, i den forstand at Norge kan samarbeide med andre land i EU om utslippsreduksjoner.

Arbeiderpartiets ledelse – med statsminister Jonas Gahr Støre i spissen – mener Norge både på kort og lang sikt er tjent med å komme nærmere EU. Det betyr å bygge videre på EØS-avtalen og å innføre EU-regelverk på klima- og energiområdet etter hvert som det vedtas. Ifølge synet Ap alltid har bygd på, er det slik norske politiske og økonomiske interesser best ivaretas.

Senterpartiets syn er det motsatte. Der har man alltid ment at Norge er best tjent med et mindre omfattende samarbeid med EU. Nei til EØS-avtalen og Acer er eksempler. Partiet mener norske interesser ivaretas best ved å holde avstand til Brussel og takke nei til å overta EU-regelverk på stadig nye områder.

Hvor lenge to så ulike syn lar seg forene i regjering, er et åpent spørsmål. Signalene fra Sandtrøen tyder på at det kan gå mot slutten. Sps stortingsgruppe vedtok i sommer at partiet skulle si nei til den fjerde energimarkedspakken. Sandtrøens ultimative krav setter dette på spissen.

Senterpartiet har to ganger tidligere brutt ut av samarbeidsregjeringer på EU-relaterte spørsmål. Det skjedde både da Borten-regjeringen falt i 1971 og da Syse-regjeringen brøt sammen i 1990. Det kan komme til å skje igjen.

At Arbeiderpartiet lar Senterpartiet diktere regjeringens Europa-politikk er lite trolig.

EUROPAS GRØNNE GIV

Det kommer et annet EU ut av energikrisen enn den utgaven som gikk inn. Gass blir neppe «great again».

Høsten setter snart inn i Europa og det kommer til å bli både mørkt og kaldt. Krisen er dyp. Evnen til krisehåndtering kan avgjøre skjebnen til politiske ledere i mange land.

• Følg dekningen av energikrisen som Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask leverer løpende.

Mye er uvisst akkurat nå. Man kan selvsagt ikke se bort fra at et beksvart scenario slår til: Russland lykkes med sitt mål om å skape økonomisk, sosial og politisk uro i mange europeiske land. Den brede midten, det politiske «mainstream», taper makten til ytterliggående populister. Støtten til Ukraina svinner. EU-samarbeidet forvitrer, den økonomiske, politiske og sosiale utviklingen sendes i en negativ spiral.

I et slikt Europa vil EUs ambisiøse og altomfattende klimapolitikk, slik den kommer til uttrykk gjennom #Fitfor55, falle sammen som et korthus.

I den andre enden kan vi se for oss et Europa som står av den umiddelbare krisen og gjennom de nærmeste årene klarer å snu krise til fremgang. Russiske energileveranser er ute for godt. Mer fornybar energi og ressurseffektive løsninger erstatter den fossile tidsalderen. Den grønne given viser seg som en vellykket vekststrategi som skaper jobber og kutter utslipp.

I et slikt Europa er EUs klimapolitikk den kanskje viktigste politiske byggesteinen.

Nå i vinter vil det bli spinket og spart, med store negative virkninger for husholdninger og næringsliv. De mer strukturelle endringene, som varig kutter gassforbruket, vil komme over tid. De aller fleste eksperter mener det grønne skiftet i EU vil gå fortere når tiltakene for å redusere gassforbruket begynner å virke for alvor.

Europas energikrise ville vært enda verre nå om EUs medlemsland hadde latt gassen spille en enda større rolle i sin energimiks, slik oljeselskaper som Equinor har argumentert for i mange år.

Hvor raskt EUs etterspørsel etter gass vil falle de kommende årene vil avgjøre hvor stort markedet for norsk gass er om 10-15 år og videre frem mot midten av århundret.

At billig rørgass fra Russland skal komme tilbake til det europeiske markedet er svært lite trolig. Det var et stort feilgrep å stole på russerne som energileverandør. Mens rikelig tilgang på rimelig gass ble tatt for gitt inntil Russlands angrep på Ukraina, vil bildet fremover være helt annerledes.

I det korte bildet vil gassprisene i Europa være ekstremt høye som et resultat av Russlands krigføring. Etter hvert som gass fra nye kilder ankommer Europas havner og tiltak mot etterspørselen virker inn, vil trolig prisene gå ned. Men det skal veldig mye til at de kommer tilbake til nivåene som var vanlige før Putin begynte å manipulere markedet. Mye av gassen Europa trenger vil være LNG, og den er dyrere enn rørgass.

Det betyr at gassens konkurransekraft mot andre kilder vil være varig svekket. Alternativene – enten det er biogass, batterier, tetningslister og glava, solceller eller smartere styring av forbruket – vil styrke sin relative posisjon. Industri som baserer seg på gass som råvare, vil ganske sikkert se etter alternativer.

Selv om prisene etter hvert kommer ned fra dagens absurd høye nivå, vil LNG-avhengigheten bety at gass neppe blir så rimelig som før Ukraina-krigen. Enorme volumer russisk rørgass er ute av det europeiske markedet for godt. Derfor blir gass neppe «great again».

DET GLOBALE BILDET

Hvor går «big oil»? Hvilken rolle ser oljesektoren for seg i det grønne skiftet?

Annonsekampanjene fra de store oljeselskapene har vært grønne lenge, men investeringsprofilen er fortsatt svart.

Ukraina-krigen gir nå ekstremt god inntjening. Det betyr brede smil og høye aksjekurser. De ekstraordinært gode inntektene påvirker trolig også maktforholdene internt i selskapene. Det er olje og gass som sikrer levebrødet, mens «alternativ energi» gir langt lavere avkastning.

Stemningen var god på ONS, kunne vi lese i avisene. Equinors folk pleier å ha talepunkter som er drillet inn til siste bisetning, og derfor er det underlig at Irene Rummelhoff valgte en beskrivelse av årsakene til Europas energikrise som kunne vært hentet fra et sint kommentarfelt på Facebook. Det er verdt å merke seg at Equinors kommunikasjonsfolk fant det nødvendig åpresisere hvordan selskapet oppfatter verden.

Det er Russlands krig mot Ukraina som er den viktigste årsaken til at olje- og særlig gassprisene er så ekstremt høye.

Hvis noen prøver å skylde krisen på klimapolitikken og fornybar energi, så har IEA-sjef Fatih Birol levert en utmerket tekst i FT som retter opp det han oppfatter som usanne narrativer.

Birol skriver at det er en «absurd claim» å hevde at energikrisen skyldes satsingen på ren energi. Han viser til samtaler med politiske ledere i mange land som alle skulle ønske at de nå hadde mer fornybar energi. Birol skriver at disse lederne «beklager at de ikke har beveget seg fortere i byggingen av sol- og vindkraft, at de ikke har gjort mer for å øke energieffektiviteten i bygninger og kjøretøyer, eller øke levetiden til kjernekraftverk.»

Birol slår også fast at det er en uriktig påstand når det hevdes at Russland er i ferd med å vinne energislaget. Sanksjoner og fravær av vestlig teknologi gjør at russerne ikke vil klare å utvinne sine fossile energiressurser. At Europa blir borte som marked gjør også at den viktigste kunden blir borte.

Og til sist konstaterer han at veien ut av energikrisen handler om å gjennomføre tiltak som også kutter utslipp. Birol mener krisen kan gjøres til et historisk vendepunkt i retning et renere, rimeligere og mer sikkert energisystem.

Om det går slik Birol peker på, kommer blant annet an på hvordan de store oljeselskapene nå prioriterer sine investeringer. Overføringen av verdier fra konsument til produsent er massiv. Oljeproduserende land tjener på dette, på bekostning av de som importerer. Oljeselskapene tjener rått med penger, på bekostning av forbrukere og næringsliv.

I denne situasjonen spiller vestlige oljeselskaper som Equinor og Shell på lag med bredere samfunnsinteresser når de på kort sikt øker produksjonen av gass mest mulig. Men løsningen som virker «på ordentlig», handler om å skalere investeringene raskt og kraftig på den fornybare siden av likningen.

Hvis den store kapitalen investeres i tiltak som demper etterspørselen etter kull, olje og gass så klarer vi både å kutte klimautslipp og å levere et bærekraftig og rimelig energisystem.

Hvis disse midlene nå reinvesteres i fossil energiutvinning i stadig mer avsides kriker og kroker på kloden, så er vi like dårlig stilt om ti eller femten år.

De siste årene har vært preget av en tendens der de store europeiske oljeselskapene gradvis går i grønn retning, men fornybarandelen i investeringene er fortsatt svært lav. Hvis disse selskapene vil spille på lag med våre samfunns behov i lys av Ukraina-krigen, så må de flytte store investeringsmidler i fornybar retning. Da vil behovet for fossil energi gå ned og den store ubalansen i markedene som vi nå ser kunne rettes opp.

Vil du gå dypere?Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.

Europeisk samhold på prøve – slik vil «Dronning Ursula» samle troppene