Ny oljeboom i Norge – låser vi fast for mye kompetanse og kapital i fossil energi?
2022 blir et rekordår for olje og gass. Nye planer for utbygging – PUDer – kommer på rekke og rad, mens vi trenger en POD – en Plan for Omstilling og Dekarbonisering. Les også om hvordan Ukraina-krigen og klimaendringene truer matsikkerheten.
I 2022 vil olje- og energiminister Terje Aasland motta et rekordantall planer for oljeprosjekter, mens det fortsatt er uklart hva som blir virkemidlene for å bygge havvind. (Foto: Lise Åserud / NTB)
Dette er 9. utgave av Klimalederen i 2022 (se boksen). Du kan abonnere på Klimalederen på samme måte som på Energi og Klimas øvrige nyhetsbrev.
NORGE I OMSTILLING
2022 ser ut til å bli et rekordår for olje og gass i Norge. Kommer det noe grønt skifte – eller låses kompetanse og kapital fast på den fossile siden av likningen?
Klimalederen er et samarbeid mellom Norsk klimastiftelses nettavis Energi og Klima og Skift – Næringslivets klimaledere.
Klimalederen analyserer og kommenterer viktige nyheter på klima- og energifeltet og er spesielt rettet mot beslutningstakere.
En ny versjon av Klimalederen distribueres til Skift-nettverket hver måned og publiseres på Energi og Klima og Skift sine hjemmesider. Energi og Klima er ansvarlig for innholdet.
DN rapporterte denne uken fra oljefolkets Sandefjord-konferanse der stemningen var god, selvtilliten løftet. «Oljen er den nye oljen», mener Pareto-analytiker Nadia Martin Wiggen.
Ifølge tall fra SEB, også gjengitt i DN, vil det i år bli satt solid rekord når det gjelder antallet investeringsbeslutninger i norsk petroleumssektor. Oljeskattepakken virker. Å komme med Plan for utbygging og drift (PUD) før nyttår er nødvendig for å nyte godt av skattelettelsene. 32 prosjekter som utgjør en samlet investering på 340 milliarder kroner, vil etter investeringsbanken SEBs tall bli overlevert Olje- og energidepartementet (OED) i år.
Samtidig varsler olje- og energiminister Terje Aasland at de norske gassleveransene til Europa i år vil sette nye rekorder. Med prisene man nå ser, betyr det superprofitt for kongeriket. Pengene renner inn, slik Petoros tall for første kvartal bærer bud om. Gassen er ekstremt lønnsom nå.
Investeringene betyr selvsagt også mange arbeidsplasser i verftsindustrien, slik NRK forteller om fra Aker Stord.
De to største prosjektene i kjømda er Akers Noaka-utbygging og Equinors Wisting, langt nord i Barentshavet. Min spådom er at det kommer til å bli hard kamp om Wisting-utbyggingen. Prosjektet rommer et lass med konflikter.
Hva betyr denne fossile boomen for den norske økonomiens omstilling? Blir det plass til noe annet enn petroleum, eller treffer Støre-regjeringens satsing på havvind akkurat når det er tomt i verftenes ordrebøker i 2026?
Regjeringens bebudede satsing på havvind – 30 GW i 2040 – har omtrent det volumet som skal til for å løfte Norge opp til et anstendig europeisk nivå. Det er en satsing i denne størrelsesorden for eksempel Skift har etterlyst.
Det gjenstår å få opp et regime som faktisk gjør det mulig for utbyggerne å fatte beslutninger om å bygge. Det trengs en eller annen variant av et system som sikrer inntekter for selskapene som bygger ut kraften. Det er fortsatt uklart hvem som skal betale denne regningen.
Det er – i alle fall i prinsippet – mye kapital tilgjengelig for gode grønne prosjekter.
Men er det folk nok, kompetanse av alle slag, fagarbeidere og ingeniører, når landet er inne i en oljeboom? Drives relevante bedrifter i retning oljen – nok en gang? Er det kapasitet i byråkrati og embetsverk? Klarer Olje- og energidepartementet å prioritere en satsing på havvind når det står 30 oljeprosjekter i kø? Og blir det også slik at petroleumsprosjekter som er avhengige av kraft fra land, får prioritet i køen foran industri som er grønn «på ordentlig»?
Hvis vi ser til våre nærmeste naboland, Sverige og Danmark, er det ingen tvil om at begge nå setter alt som er av krefter inn på å utvikle industri og finne løsninger som ser forbi den fossile tidsalderen. Svenskenes satsing på grønt stål er et eksempel, Danmarks storsatsing på havvind likeså.
De kan bruke alt de har av ressurser, både økonomisk og politisk, på å sette fart i en retning vekk fra det fossile. Som et oljeland må Norge finne en balanse, men at det nok en gang vipper tungt i petro-retning er ikke uten risiko.
Det hadde vært klokt av Støre-regjeringen å lytte til AUF og Unge Høyre som vil fjerne koronareglene i oljeskattesystemet. Med de svært høye prisene på olje og gass vi nå har, trenger ikke oljenæringen noen ekstra stimulans. Det er bedre å bruke ressursene på sektorer som kan vise veien ut av oljealderen.
Antallet PUDer blir rekordhøyt i 2022, mens det vi trenger er en POD – en Plan for Omstilling og Dekarbonisering – av norsk økonomi.
EUROPAS GRØNNE GIV
EU har ikke tenkt å slutte bare med russisk olje og gass, men med all olje og gass.
Det er ingen tvil om at farten i Europas grønne skifte tiltar i lys av Ukraina-krigen og behovet for å slutte med russergass. Det gjelder å henge med i svingene.
EU-kommisjonen legger over helgen frem en pakke forslag som forsterker målene om fornybar energi som andel av energimiksen til 2030. Tempoet skal også opp – blant annet ved at prosedyrene for behandling av tillatelser skal gjøres enklere og være de samme i alle medlemslandene.
Forslaget rokker imidlertid ikke ved at medlemslandene selv bestemmer hva slags fornybar energi de vil bygge ut – og hvor det skal bygges. Her er suvereniteten hos hvert medlemsland i behold.
- Les Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask om detaljene i forslaget – slik utkastet foreligger.
Når fornybarmålene skjerpes, så betyr det at andelen vind og sol i kraftmiksen øker raskt – raskere enn det man hittil har sett for seg. Det betyr store strukturelle endringer i kraftmarkedet, men det finnes ingen kvikk fiks på de ekstremt høye prisene. Acer la nylig frem en rapport som går gjennom hvordan kraftmarkedet i EU fungerer og advarer mot tiltak som griper inn i markedet.
Hva betyr alt dette for Norge? En side er markedsforholdene, hva det betyr for gassens rolle i EUs energiforbruk når vi kommer ut på trettitallet. En annen er hvordan Norge – med en regjering av Sp og Ap – på kortere sikt skal forholde seg til tsunamien av regelverk som følger gjennom Fit for 55-pakken.
Det er dype motsetninger mellom regjeringspartiene når det handler om forholdet til EU og europeisk energisamarbeid. Da regjeringen la frem planene om havvindsatsing onsdag, ble mulighetene for kabelkobling mot Europa og Storbritannia holdt åpne. Dette er på grunn av Sps motstand som kjent ikke en del av planene for første havvind-byggetrinn i Sørlige Nordsjø.
Uenigheten internt i regjeringen mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet når det gjelder kobling mot Europa kan kanskje bilegges for en stund, men det vil komme problemsaker på rekke og rad – for eksempel når det gjelder den fjerde energimarkedspakken som blant annet forsterker og utdyper Acers rolle.
Med svære planer om havvind i mange land rundt Nordsjøen er det behov for felles regler og samarbeid om ledninger og nett. Det er ingen tvil om at designet på systemet for havvind i Nordsjøen vil være viktig for hvordan både elektroner og penger flyter mellom landene. Det vil være i norsk interesse å ta del i dette samarbeidet. Å være med å forme regimet forutsetter politiske koblinger mot nabolandene. Å få til dette uten samtidig å underlegge seg det felles regelverket for handel med kraft i EU – og dermed Acers overoppsyn – vil være meget vanskelig.
Det er ulike nasjonale interesser her, også innenfor EU. Danskene har planer om å gjøre Tyskland, Nederland og Belgia til kunder for vindkraften fra den danske delen av Nordsjøen. Det er verdt å merke seg at Norge og Jonas Gahr Støre ikke er invitert til havvind-toppmøtet Danmarks statsminister Mette Frederiksen har innkalt til i Esbjerg, havvindens svar på Stavanger.
- Les mer om havvind-møtet i denne saken fra Energi og Klimas Brussel-korrespondent Alf Ole Ask.
DET GLOBALE BILDET
Vi må snakke mer om matsikkerhet. Det er i ferd med å oppstå en svært urovekkende situasjon i de globale matvaremarkedene.
Det er en global matvarekrise under oppseiling. Den merkes allerede gjennom svært høye priser på mange råvarer. Hveteprisene går i taket. Situasjonen kan bli mye verre når vi kommer til neste år. Det er en forsinkelse i systemet som blir tatt igjen når månedene går og fjorårets avlinger er fortært.
Jeg har skrevet om matsikkerhet tidligere i Klimalederen og i andre sammenhenger. Jeg repeterer budskapet nå fordi situasjonen ser ut til å bli stadig mer alvorlig. Ledere i politikk og næringsliv må ta dette problemkomplekset på dypeste alvor. For millioner av mennesker i fattige deler av verden handler det om den grunnleggende rettigheten til å slippe å gå sultne til sengs. Det har vi et moralsk ansvar for å bidra til å avverge.
I et rikt land som Norge kan vi på kort sikt betale oss ut av problemet, men hvor lenge? Matsikkerhet vil bli et stadig viktigere felt i politikken. Derfor blir landbrukspolitikken også mer sentral. Vi er avhengige av bøndenes arbeid, alle sammen.
Klimaendringer og ekstremvær påvirker nå avlingene i mange deler av verden, og det kommer til å bli verre. Men på kort sikt er det effektene av Ukraina-krigen som setter spor.
- Klimastiftelsen satte søkelys på matsikkerhet i lys av klimakrisen og krigen i Ukraina på en #Klimafrokost nylig. Se opptaket fra Nibio-forsker Arne Bardalens presentasjon. Debatten om matsikkerhet og klimaendringer berører svært mange forhold, både globalt og nasjonalt, i landbrukspolitikk, klimapolitikk og handel.
Ukraina og Russland er begge store eksportører av korn og andre landbruksprodukter. Hvor mye avlingene i Ukraina kommer til å gå ned på grunn av krigen, vet vi ikke, men produksjonen vil ikke være i nærheten av den normale. Avhengig av krigens gang kommer det til å ta lang tid før produksjonsvolumene er tilbake til situasjonen før Putins brutale angrepskrig startet. Havnene i Svartehavet er også blokkert, slik at varer som er på lager, heller ikke kommer ut i markedene.
Krigen innebærer altså et tilbudssidesjokk. Det gir høyere priser. Et land med stor hveteproduksjon er India. Der har ekstremvarme gjort at årets avlinger, og dermed eksportkapasiteten, blir lavere enn forventet.
Når matproduksjonen svikter, kommer det gjerne handelstiltak som beskytter egen befolkning. Indonesia har innført eksportforbud for palmeolje. Det driver prisene for alle slags matoljer oppover.
De høye gjødsel- og drivstoffprisene gjør at mange bønder over hele verden vurderer lønnsomheten i å så og dyrke på en annen måte enn tidligere. Mindre gjødsling gir dårligere avlinger.
I de nærmeste par årene må vi altså belage oss på å håndtere effektene av Ukraina-krigen og reduksjonen i avlinger som er knyttet til dyrere innsatsfaktorer.
I litt lengre perspektiv må vi ta stadig større høyde for effektene av klimaendringene. Vi vet at viktige områder for landbruksproduksjon vil være mer utsatt for tørke. Middelhavsområdet og vestlige deler av USA er to eksempler.
Klimaendringene er her.
I California er det nå så tørt at vannmangelen truer viktige deler av matproduksjonen i Central Valley – et svært viktig område for dyrking av grønnsaker.
Det er nå en tørke i Frankrike som ser ut til å kunne påvirke avlingene vesentlig i år. Landbruksmyndighetene slår alarm.
I Kina truer ekstremnedbør hveteavlingene.
Dette er svært alvorlige signaler det vil være dypt uansvarlig å overse.
Vil du gå dypere? Energi og Klimas nyhetsbrev gir deg nyheter og bakgrunn – sammen med vår podkast, våre ekspertintervjuer – og ikke minst vår dekning fra Brussel.
