Så svaret må bli nei. Norge gir ingen ekstraordinær støtte – hverken til Ukraina eller til de europeiske landene som er dårligst i stand til å håndtere de skyhøye energiprisene. Vi gir heller ikke ekstraordinær støtte i form av økning av bistanden. Det er krig og kriser, truende sult i mange land og klimadrevne katastrofer som i Pakistan.
Det ville vært i Norges egeninteresse å bruke noen av de ekstraordinære gassinntektene på å støtte både de økonomisk svakeste av våre europeiske naboland og verdens fattigste.
Det er i høyeste grad i både nåværende og fremtidige generasjoners interesse at Putins angrep på et naboland slås tilbake og at Europa klarer å holde sammen. Det står om demokratiets fremtid i vår verdensdel. Det står også om Vestens – og dermed demokratiets – posisjon i andre deler av verden. Den russiske utenriksministeren Sergej Lavrovs turnévirksomhet i Afrika i sommer viser hvilke strenger russerne forsøker å spille på.
Det er dessuten sammenfall mellom de riktige tiltakene mot krigens effekter og tiltak som virker mot klimakrisen. Det handler først og fremst om å bygge fornybar energi og bruke energien mer effektivt. Det er mer vindkraft og solenergi som kan dempe etterspørselen etter den fossile energien. Det trengs store investeringer i praktisk talt alle land.
Norge har fortjenstfullt nok sørget for å få på plass et klimafinansieringsfond der Norfund over noen år skal sørge for at norske midler går til investeringer i fornybar energi i utviklingsland. Men det er ingen styrking av dette eller liknende tiltak i statsbudsjettet.
Så hva blir bedømmelsen når det gjelder budsjettets svar på hvordan vi møter de europeiske og globale krisene? Det kan ikke bli god karakter. Det er for svakt. Det er ikke sammenfall mellom problembeskrivelse og handling.
#Klimalederen er ikke et rop om å bruke mer oljepenger i Norge, men et råd om å bruke noe mer av gassinntektene til støtte for demokrati og klima utenfor landets grenser. Det ville vært rett og rimelig – og det vil også være i Norges opplyste egeninteresse.
Hva med budsjettets leveranser med når det gjelder Norges klimamål og behovet for et raskere grønt skifte?
Det er selvsagt positive grep her og der. Klima- og miljøminister Espen Barth Eides nye klimastatus og -plan kan kanskje bli et effektivt styringsverktøy etter hvert. Litt mer penger styres i grønn retning på ulike budsjetter, men samlet kan budsjettet likevel ikke få noen god karakter når det gjelder behovet for fart på den grønne omstillingen i Norge.
Den viktigste årsaken til den vurderingen er at budsjettet skaper uklarhet når det gjelder satsingen på fornybar energi og at innsatsen for energieffektivisering er for puslete. I iveren etter å dra inn ekstra skatteinntekter fra kraftsektoren – noe som er helt riktig – har regjeringen ikke funnet den riktige balansen når det gjelder behovet for mer penger i statskassen og behovet for nye investeringer. Det gjelder både for vannkraft ogvindkraft.
Skal Norge nå de langsiktige klimamålene og samtidig få til en grønn reindustrialisering, er det ikke tvil om at det trengs store volum ny fornybar energi. Da må selskapene som holder på med slikt, se lønnsomhet. Skattesystem og andre rammebetingelser må legge til rette for at de gjør det. Et begynnende ordfører-opprør i Arbeiderpartiet tilsier at skatteforslaget Vedum nylig presenterte, må justeres på før det vedtas i Stortinget.
Det blir ikke lavere strømpriser og gode rammebetingelser for ny industri uten en bedre kraftbalanse. Derfor må politikken gi signal om at investeringer er sterkt ønsket.
Det er også et aldri så lite paradoks at det på Senterpartiets vakt skjer en betydelig overføring av kapital fra regionale kraftselskaper, styrt av kommuner og fylkeskommuner, til Staten ved Finansdepartementet.
Litt i samme gate er forslaget om å legge ned Klimasats-ordningen, som har vært en støtteordning landets kommuner har kunnet hente penger fra til ulike klimatiltak. Ordningen har fungert som en stimulans til ulike lokale initiativ og bidratt til at ting skjer i ulike deler av landet.
Ap/Sp-regjeringen har vært opptatt av å gi statsbudsjettet en god fordelingsprofil, slik skatteopplegget er et eksempel på. Men budsjettet er uten reformer som kan gi en enda tydeligere innretning når det gjelder fordeling. Det er folk i de to nederste inntektsdesilene som strever mest med de høye strømprisene. Kontantutbetalinger likt til alle ville vært mer omfordelende enn dagens ordning. En liknende modell ville også vært riktigere når det gjelder drivstoffavgifter.
Budsjettet innebærer økning av CO₂-avgiftene for bensin og diesel, men effekten på pumpeprisen fjernes ved at veibruksavgiften går ned. Regjeringen vil bruke milliarder på å senke avgiftene på fossilt drivstoff. Det hadde vært et riktigere trekk med en klimabonus eller karbonavgift til fordeling også når det gjelder bensin og diesel. Det ville hatt bedre fordelingsprofil, uten at signalet i retning omstilling dempes.
Trygve Slagsvold Vedum og Jonas Gahr Støre har brukt høsten til å skape forventninger om at budsjettet ville bli stramt. Skatteøkninger drar inn mye ekstra penger til staten, men det brukes også fortsatt veldig mye – for eksempel til samferdsel. Prioriteringene virker ikke helt patente. Å bruke tre milliarder kroner på at Hammersborgtunnelen ikke stenges for godt er et dårlig signal – ikke minst overfor deler av landet der rasutsatte veistrekninger ikke blir prioritert.
Så hva bør dommen være?
Er Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedums forslag til statsbudsjett et tilstrekkelig godt svar på krisene vi står overfor? Er budsjettet en politisk leveranse som møter Ukraina-krigen og klimatrusselen med tilstrekkelig kraft?
Svaret kan dessverre ikke være annet enn nei.
Dette er ikke bra nok, hverken når det gjelder behovet for å få fart på den grønne omstillingen i Norge eller internasjonalt. Det er kort og godt ikke et budsjett som setter «Klima som ramme for all politikk» slik Jonas Gahr Støre lovet foran valget i fjor.
Under høstens behandling av budsjettet i Stortinget bør opposisjonen både til høyre og venstre sørge for å fremme forslag til forbedringer. Vedum og Støre har skapt mange muligheter til gode politiske markeringer – som forhåpentlig betyr at sluttresultatet blir bedre enn forslaget regjeringen har fremmet.
