Dette er to motstridende syn som vanskelig lar seg forene og derfor brygger det opp til kraftoppgjør på Arbeiderpartiets landsmøte i mai. Partileder og statsminister Jonas Gahr Støre har null handlingsrom når det handler om krumspring som kan sette EØS-avtalen i spill eller innebære #norexit fra det europeiske kraftmarkedet.

Forslagene fra Nidaros Ap vil neppe ha en ordlyd som direkte krever at Norge bryter avtaler og går ut av samarbeid. Men det reelle innholdet kan fort representere krav om brudd, med mindre helt urealistiske krav til endringer i dagens regime oppfylles. Derfor kan ikke Støre la Giskes linje vinne på Aps landsmøte.

Nidaros utfordrer

Under ledelse av Stavanger-ordfører Kari Nessa Nordtun har Arbeiderpartiets energiutvalg arbeidet et år med forslag til endringer av energipolitikken. Innstillingen innebærer ingen eksperimenter når det gjelder den viktigste rammen for den norske energipolitikken, nemlig at vi er integrert i et felles nordeuropeisk system der prisen på strøm settes i et marked.

Det er dette Nidaros Ap og Trond Giske – i alle fall indirekte – utfordrer gjennom formuleringer som at Norge «ikke (kan) være fullintegrert del av et marked som er 20 ganger større enn det norske». I vedtaket fra Nidaros Aps årsmøte kreves det «politisk regulering av utenlandshandelen med strøm» og allerede på årsmøtet i fjor ble det krevd at Norge skulle ta opp forhandlinger med Tyskland og Storbritannia «for å sikre nødvendig nasjonal styring og kontroll med eksport av strøm i de etablerte utenlandskablene».

Den underliggende konflikten mellom Støre og Giske på Ap-landsmøtet handler om det grunnleggende synet på europeisk samarbeid. I Nessa Nordtuns utredning heter det for eksempel: «Energimarkedet er underlagt felles spilleregler. Det gir Norge stabile rammevilkår for vår velstand, og trygghet for at vi får strøm fra våre naboland når vi trenger det.»

Dette er noe ganske annet enn om Norge på egenhånd skulle gjøre tiltak som bryter med eksisterende kabelavtaler, eller enda mer drastisk; å gå ut av det felles markedet for handel med strøm.

At Aps energiutvalg sier nei til nye kraftkabler kan oppfattes som en konsesjon til de som ønsker å beskytte det norske markedet mest mulig, men det har ingen betydning for handelen med kraft eller strømprisen i det korte eller mellomlange bildet.

Prisen settes i markedet

Energifeltet er omgitt av politikk og reguleringer på alle bauger og kanter. Deler av politikken er nasjonal, deler av politikken er bestemt i fellesskap på europeisk nivå. Det som ikke er i politikkens eller embetsverkets hender, er selve prisdannelsen. Den fastsettes i et marked der forhold utenfor Norges grenser har stor betydning. Prisene i Tyskland, som settes av prisen på kull eller gass og CO₂, har stor betydning for hva den norske vannkraften er verdt. Slik har det vært i mange år, men det er forsterket av de nye kablene.

Arbeiderpartiets energiutvalg vil finne ordninger for å «begrense urimelig negativ virkning av prissmitten». Det er ingen enkel sak, men det er å håpe at reformene i EUs kraftmarked reduserer gassprisens betydning for strømprisen. Hvis det skjer, går kraftprisene ned også i Norge. Men markedsprisen på kraft er ikke noe Støre eller for den saks skyld Giske kan styre med dekret.

Bedre kraftbalanse = lavere pris

Derimot kan prisene påvirkes, ved at kraftbalansen bedres. Da må vi bygge mer fornybar energi, drive mer enøk, og kanskje si nei til for eksempel elektrifisering av oljeplattformer. Mekanismene er godt redegjort for i Energikommisjonens rapport.

Men tiltakene her virker ikke over natten, selv om en massiv satsing på energieffektivisering kan slå ut ganske raskt. Her er Arbeiderpartiets energiutvalg – som Energikommisjonen – langt mer offensive enn det som har vært tonen i liknende dokumenter tidligere. Men det gjenstår å se hva som skjer på bakken. Jeg har tidligere uttrykt undring over at Jonas Gahr Støre ikke for lengst har grepet denne ballen. Kanskje skjer det noe nå, men da må regjeringen trosse byråkratisk motvilje og fatte et skred av beslutninger som faktisk får ting til å skje.

Bedre – og mer – omfordeling

For politikere som ønsker resultater kan det være smart å velge en agenda der man faktisk har innflytelse over hva som skjer der beslutningene merkes. I strøm(pris)debatten handler dette på kort sikt om mer og bedre omfordeling enn dagens strømstøtte representerer.

Her går Aps energiutvalg inn for å forbedre dagens ordning og vurdere redusert moms for å få ned regningen.

Det finnes mange veier til bedre strømstøtte, uten at insentiver til strømsparing blir borte. Det er gruppene med de laveste inntektene som er rammet hardest av de høye strømprisene. Dette er også gruppene der Ap har størst tap av velgere, ifølge TV2s nye måling.

De skyhøye strømprisene kommer til å dominere den politiske agendaen og skape mye sinne og uro inntil det kommer på plass et system som ivaretar forbrukernes berettigede krav om lavere priser.

Støre har egentlig et stort handlingsrom når det gjelder bedre fordeling. De høye strømprisene representerer en gigantisk omfordeling av verdier fra forbrukere til produsenter, noe som for alle praktiske formål betyr til staten og andre offentlige eiere. Det bør derfor være mulig å omfordele betydelig mer av disse verdiene – fra staten, tilbake til forbrukere flest.

Det bør altså være mulig – lenge før Aps landsmøte – å komme med tiltak som faktisk betyr noe for folk. Men det fordrer at Støre og hans regjering må legge frem forslag som i lang større grad enn i dag skjermer forbrukere flest for urimelig høye strømpriser. Får han til det, vil trusselen fra Giske og Nidaros dempes.

Testen i ukene fremover blir om Kari Nessa Nordtun har funnet en kurs som kan samle partiet og dempe opprøret fra Nidaros-kanten, eller om det er Giskes linje som vinner på fylkesårsmøtene. Det vil i så fall være (enda mer) dårlig nytt for partileder Jonas Gahr Støre.