Nyheten: Stortinget skal denne uken avgjøre hva slags skatteregime som skal gjelde for oljenæringen de kommende årene. Ifølge de siste lekkasjene ser næringen ut til langt på vei å få det som den vil – med et «midlertidig» regime som skal vare til 2027.

Min analyse: Oljenæringen har de siste par månedene drevet en intens kamp for endringer i oljeskattesystemet. Saken har perspektiver langt forbi de konkrete lettelsene i skatteordningene.

Lobbyistene i Norsk Olje og Gass fortjener bonus. De har gjort alt riktig. De var tidlig ute med et konkret opplegg alle andre ble tvunget til å respondere på. De har utnyttet en situasjon der Senterpartiet og Fremskrittspartiet er lydhøre støttespillere på hver sin fløy, noe som gjør det vanskeligere for Ap og Høyre å stå imot. De har bygd allianser med fagbevegelsen. De har mobilisert ordførere. De ser ut til å vinne over Finansdepartementets embetsverk. De har skapt en fortelling som fremstiller skatteforslagets skjebne som et være eller ikke-være for familier og lokalsamfunn. De har langt på vei definert agendaen for debatten om hvordan norsk økonomi best kan komme ut av krisen. De har fått oljen til å fremstå som viktigere for norsk velferds fremtid enn det saklig sett er grunnlag for.

Betraktet som politisk kampanje kan oljebransjens kamp denne våren inngå på pensum som fortelling om hvordan ting skal gjøres.

Vi har sett det Ketil Raknes kaller det karbonindustrielle kompleks utfolde seg. En etablert og mektig industri har så sterk politisk innflytelse at den langt på vei kan definere sine egne rammebetingelser. Både fagforeninger og næringsorganisasjoner er låst fast til «det gamle».

I norsk kontekst er det bare Ap og Høyre i fellesskap som kan mønstre den tilstrekkelige kraften til å temme oljenæringens politiske makt og å sette fart på den omstillingen av økonomien som er helt nødvendig. De to store kan gjerne være uenige om mye, men hovedtrekkene i oljepolitikken og i klimapolitikken er det bra om de er samstemte om.