Oljeaktiviteten spiller så stor rolle i norsk økonomi at den hindrer ny og grønn industri i å vokse frem, ifølge en ny rapport fra tankesmien Manifest. Omstillingen går for sakte, resten av Europa er i full fart med å bygge industri og samfunn som etter hvert vil gjøre oljen overflødig.

Olje og gass forblir som kjent fossil energi – med store utslipp når den brennes – også om produksjonen gjøres renere ved hjelp av elektrifisering.

Det er derfor litt trist og tilbakeskuende at den hissigste delen av norsk klimadebatt for tiden handler om følgende spørsmål: Skal vi bruke store samfunnsressurser og mye fornybar strøm på å gjøre fossil energi litt renere?

Det finnes likevel gode argumenter for å elektrifisere deler av oljeproduksjonen. I noen tilfeller vil oljefeltene produsere svært lenge – utslipp låses derfor inne om det ikke elektrifiseres. Dette var for eksempel en god begrunnelse for å gi Johan Sverdrup-feltet kraft fra land. I noen tilfeller kan elektrifisering være med på å fremme ny teknologi verden trenger– slik det vil være hvis flytende havvind tas i bruk i stadig større skala. Det ligger store planer på tegnebrettet, både fra Equinor og andre aktører.

I andre sammenhenger er elektrifisering bare dyrt og dårlig, og derfor noe man bør avstå fra.

Det er et svært viktig poeng at den norske oljesektoren er en del av EUs kvotemarked. Norge skal levere på Paris-avtalens krav i samarbeid med EU. Norges internasjonale klimaforpliktelser kan derfor oppnås uten elektrifisering.

Stortinget har imidlertid valgt å fatte vedtak om at oljesektoren skal kutte sine utslipp med 50 prosent innen 2030. Og i Hurdalsplattformen fremgår det at utslippsreduksjonene – 50-55 prosent kutt – skal skje på norsk territorium.

Disse nasjonalt fastsatte målene krever betydelige klimakutt i olje- og gassproduksjonen. Skal målet om så store klimakutt i oljesektoren kunne nås, er det to muligheter: Enten massiv elektrifisering eller nedstenging «før tiden».

Det er et aldri så lite paradoks at Senterpartiet ser ut til å være mer villige enn Arbeiderpartiet til å bruke fleksibiliteten Norges «klimamedlemskap» i EU representerer. Arnstad er åpen for å sjonglere både med EU-kvoter og skog, mens Arbeiderpartiet vil at alle kutt skal tas i Norge. Ved å legge så stor vekt på at utslippskuttene skal skje innenfor Norges grenser, har Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støres ledelse tatt svært lange steg vekk fra det som var linjen under Jens Stoltenberg. Da var svaret kvoter, uansett spørsmål.