Oljeaktiviteten spiller så stor rolle i norsk økonomi at den hindrer ny og grønn industri i å vokse frem, ifølge en ny rapport fra tankesmien Manifest. Omstillingen går for sakte, resten av Europa er i full fart med å bygge industri og samfunn som etter hvert vil gjøre oljen overflødig.

Olje og gass forblir som kjent fossil energi – med store utslipp når den brennes – også om produksjonen gjøres renere ved hjelp av elektrifisering.

Det er derfor litt trist og tilbakeskuende at den hissigste delen av norsk klimadebatt for tiden handler om følgende spørsmål: Skal vi bruke store samfunnsressurser og mye fornybar strøm på å gjøre fossil energi litt renere?

Det finnes likevel gode argumenter for å elektrifisere deler av oljeproduksjonen. I noen tilfeller vil oljefeltene produsere svært lenge – utslipp låses derfor inne om det ikke elektrifiseres. Dette var for eksempel en god begrunnelse for å gi Johan Sverdrup-feltet kraft fra land. I noen tilfeller kan elektrifisering være med på å fremme ny teknologi verden trenger– slik det vil være hvis flytende havvind tas i bruk i stadig større skala. Det ligger store planer på tegnebrettet, både fra Equinor og andre aktører.

I andre sammenhenger er elektrifisering bare dyrt og dårlig, og derfor noe man bør avstå fra.

Det er et svært viktig poeng at den norske oljesektoren er en del av EUs kvotemarked. Norge skal levere på Paris-avtalens krav i samarbeid med EU. Norges internasjonale klimaforpliktelser kan derfor oppnås uten elektrifisering.

Stortinget har imidlertid valgt å fatte vedtak om at oljesektoren skal kutte sine utslipp med 50 prosent innen 2030. Og i Hurdalsplattformen fremgår det at utslippsreduksjonene – 50-55 prosent kutt – skal skje på norsk territorium.

Disse nasjonalt fastsatte målene krever betydelige klimakutt i olje- og gassproduksjonen. Skal målet om så store klimakutt i oljesektoren kunne nås, er det to muligheter: Enten massiv elektrifisering eller nedstenging «før tiden».

Det er et aldri så lite paradoks at Senterpartiet ser ut til å være mer villige enn Arbeiderpartiet til å bruke fleksibiliteten Norges «klimamedlemskap» i EU representerer. Arnstad er åpen for å sjonglere både med EU-kvoter og skog, mens Arbeiderpartiet vil at alle kutt skal tas i Norge. Ved å legge så stor vekt på at utslippskuttene skal skje innenfor Norges grenser, har Arbeiderpartiet under Jonas Gahr Støres ledelse tatt svært lange steg vekk fra det som var linjen under Jens Stoltenberg. Da var svaret kvoter, uansett spørsmål.

Norge skal i likhet med andre land melde inn nye og skjerpede klimamål i løpet av 2022. Klima- og miljøminister Espen Barth Eide sier det ikke er konkludert med hva som skal meldes inn til FN i år.

• Men det jeg kan si, er at det i hvert fall ikke skal nedover, sier han til Aftenposten.

Det skorter ikke på ambisiøse klimamål fra regjeringen, men det er langt mer uklart hvordan målene faktisk skal nås.

Støre-regjeringen har ennå ikke lagt frem noen tydelig plan for utslippskutt i den størrelsesorden målene krever. SVs Lars Haltbrekken har rett når han anklager Støres linje for å være lite troverdig. Det er helt sikkert mulig å nå målet om å kutte klimagassutslippene på norsk territorium med 55 prosent til 2030, men det vil ikke være gratis. Dårlig designet politikk kan også gi svært negative utslag.

Men med åtte år å gjøre det på, er det ikke tid til mye nøling.

At Senterpartiet og Arbeiderpartiet skiller lag i viktige deler av klimapolitikken, gjør ikke saken enklere. Klimakutt skjer ikke av seg selv, det fordres faktiske handlinger «på bakken» hver gang. Med uklarhet om mål og hovedgrep internt i regjeringen, blir det nødvendigvis uklare styringssignaler overfor både næringslivet og forvaltningen.

Konsekvensen blir frustrasjon og manglende handling. Risikoen er stor for at viktige industrielle prosjekter koker bort i kålen. Da blir det umulig å nå klimamål, nær uansett hvor ambisjonene legges.

Det haster å kutte klimagassutslipp og det haster å få mer fornybar energi på luften. Men det haster også å rydde vekk kranglesaker som tar politisk oppmerksomhet og lammer handlingskraften vi trenger i overgangen mot netto null.

Statsminister Jonas Gahr Støre må ta styring og finne frem til en politikk som står seg mer enn åtte måneder.