Arbeiderpartiet har tatt store steg i klima- og energipolitikken på de åtte årene som har gått siden forrige gang partiet var i regjering. Internt virker frontene langt mykere nå. Programarbeidet har langt på vei forent industriens talspersoner i LO med AUF og andre grønne kretser.

Dette er ingen liten politisk bragd. At det kom til kampvotering om iskanten på landsmøtet, rokker ikke ved hovedbildet. Tidligere AUF-leder Ina Libak og LOs Are Tomasgard har funnetsammen. Skal det bli arbeidsplasser og velferd i fremtiden, så må produksjonen skje klimavennlig. Ergo har klimaungdommen og industriarbeideren felles interesser. Markedet vil ha grønne løsninger, uten utslipp og med minst mulig inngrep i natur og flest mulig sirkulære løsninger. Derfor er retningen åpenbar.

At sosialdemokratiet legger stor vekt på sysselsetting og fordeling ligger i bevegelsens dna. Moms på dyre elbiler er i seg selv ingen veldig stor sak, men det gir det riktige signalet når Ap vil at de som kjøper Porsche Taycan og Tesla X må betale en skjerv til statskassen. Momsfritaket for elbiler – over et visst innslagspunkt – forsvinner ganske sikkert om vi får rødgrønt flertall til høsten.

Arbeiderpartiet er, på sitt beste, en kompromissmaskin som forener mange grupper og interesser. Internt samhold og styrke er nødvendig for å trekke også andre med, enten vi snakker om konkurrerende partier eller næringsliv. Det kan hende den klimapolitiske kursen partiet nå har fastlagt kan vinne velgere tilbake til partiet. Det grønne skiftet er altomfattende. Det krever helhet og samarbeid, men også tydelig lederskap og kompromissvilje.

Det har skjedd et betydelig linjeskift i Ap siden Jens Stoltenbergs tid. Da var det kvoter og kostnadseffektivitet som gjaldt, selv om han måtte gi seg da det gjaldt grønne sertifikater og lempet ut penger til karbonfangstprosjektet på Mongstad.