Batterier – bare Made in/by China?

Det er ikke veldig overraskende at det endte slik. At storeieren Å Energi meldte i februar at selskapets investering ble skrevet ned til null, var et forvarsel. Også statens investeringsselskap Nysnø taper betydelige penger på konkursen, likeledes de industrielle eierne som Siemens og ABB.

Også Innovasjon Norge må notere tap, og det er brudd på lånebetingelsene overfor Innovasjon Norge som gjorde at styret nå ikke hadde annet valg enn å gå til skifteretten.

Store penger er borte. Og selvfølgelig kommer det «hva var det vi sa»-kommentarer fra Frp-leder Sylvi Listhaug og andre som har ment at dette bare er tull. Næringsminister Cecilie Myrseth sier på sin side at å «ta risiko, det kan få negativt utfall, sånn vi har sett i dag. Men det betyr ikke at det ikke er riktig å støtte – det er det».

Forsterket debatt om hvilken rolle staten skal ta i utviklingen av nye næringer vil helt sikkert følge, likeledes om det er fornuftig at et regionalt og offentlig eid kraftselskap som Å Energi kan pløye milliarder inn i risikofylte industriprosjekter, heller enn å betale ut mer utbytte til eierkommunene.

Med konkursen i Arendal følger Morrow i sporene til Freyr i Mo i Rana og det mye større prosjektet Northvolt nord i Sverige som gikk dundrende konkurs i mars i fjor.

Det er slett ikke sikkert at Norge eller Norden har komparative fortrinn for batteriproduksjon.

Men konkursene er også en fortelling om at Kina ytterligere styrker kontrollen med alle slags verdikjeder som handler om å redusere bruken av olje og gass.

Veksten – og kostnadsreduksjonene – innen batterier har vært formidabel. Batteriene blir billigere og billigere, teknologien forbedres, og bruksområdene øker. Det handler om elbiler, om stasjonære batterier i kraftsystemene, om andre bruksområder som større kjøretøyer og maskiner.