Batterier – bare Made in/by China?

Det er ikke veldig overraskende at det endte slik. At storeieren Å Energi meldte i februar at selskapets investering ble skrevet ned til null, var et forvarsel. Også statens investeringsselskap Nysnø taper betydelige penger på konkursen, likeledes de industrielle eierne som Siemens og ABB.

Også Innovasjon Norge må notere tap, og det er brudd på lånebetingelsene overfor Innovasjon Norge som gjorde at styret nå ikke hadde annet valg enn å gå til skifteretten.

Store penger er borte. Og selvfølgelig kommer det «hva var det vi sa»-kommentarer fra Frp-leder Sylvi Listhaug og andre som har ment at dette bare er tull. Næringsminister Cecilie Myrseth sier på sin side at å «ta risiko, det kan få negativt utfall, sånn vi har sett i dag. Men det betyr ikke at det ikke er riktig å støtte – det er det».

Forsterket debatt om hvilken rolle staten skal ta i utviklingen av nye næringer vil helt sikkert følge, likeledes om det er fornuftig at et regionalt og offentlig eid kraftselskap som Å Energi kan pløye milliarder inn i risikofylte industriprosjekter, heller enn å betale ut mer utbytte til eierkommunene.

Med konkursen i Arendal følger Morrow i sporene til Freyr i Mo i Rana og det mye større prosjektet Northvolt nord i Sverige som gikk dundrende konkurs i mars i fjor.

Det er slett ikke sikkert at Norge eller Norden har komparative fortrinn for batteriproduksjon.

Men konkursene er også en fortelling om at Kina ytterligere styrker kontrollen med alle slags verdikjeder som handler om å redusere bruken av olje og gass.

Veksten – og kostnadsreduksjonene – innen batterier har vært formidabel. Batteriene blir billigere og billigere, teknologien forbedres, og bruksområdene øker. Det handler om elbiler, om stasjonære batterier i kraftsystemene, om andre bruksområder som større kjøretøyer og maskiner.

Europa trenger alt dette, både for å redusere avhengigheten av olje- og gassimport, kutte klimagassutslipp og skape ny industriell vekst. Derfor trenger Europa at industriprosjekter som Morrow og Northvolt lykkes, med europeiske eiere og europeiske verdikjeder i ryggen. Men tross gode intensjoner, bevilgninger og støtte både fra EU-kommisjonen og nasjonale myndigheter, ser ikke dette ut til å gå veien.

At Morrow ikke har lyktes, er derfor et europeisk problem, ikke et problem bare for aksjonærene, for de ansatte, og for alle i og rundt Arendal som har heiet på prosjektet.

For hvem står klare? Svaret er Kina. Det er antakelig fornuftig at kinesiske og europeiske selskaper som CATL og bilprodusenter som Stellantis går sammen om batterifabrikker slik de gjør i Spania. Ungarn er en av de største batteriprodusentene i verden, på grunn kinesiske investeringer.

En svært høy andel av batteriene som brukes i europeisk bilproduksjon, er også importert fra Kina, der stordriftsfordeler, overkapasitet og teknologiske forsprang gjør at de kan leveres til svært lave og fallende kostnader.

Men hensyn til både sikkerhet, kontroll med verdikjeder og utvikling av teknologi og kompetanse, tilsier at ikke alt Europa trenger av batterier kan være Made in – eller Made by – China. Det er veldig mange sårbarheter knyttet til en slik dominans.

Derfor må det nå være lov til å håpe at Morrow – etter konkursen – får inn nye eiere som kan få til den industrielle skaleringen som er nødvendig for å få ned kostnader og levere batterier inn i europeiske verdikjeder. Men det kan ikke være kinesisk kapital som nå får plukke opp verdiene i konkursboet – da drar vi fort på oss nye avhengigheter.