Nyheten: Joe Biden og Kamala Harris’ seier i USA skaper en helt ny dynamikk i den globale klimapolitikken.

Det store bildet: Med løfte om «netto null» innen 2050 fra USA, slutter amerikanerne seg nå til en stor og mektig gruppe av land som har satt slike ambisjoner. EU, Storbritannia, Japan, Sør-Korea og Kina (riktignok i 2060) har fra før satt mål om «netto null». Valget av Biden vil gi en ny og positiv impuls, som vil ha virkninger verden over. Mange land vil melde seg på banen, både med forsterkede mål om kutt, og med tiltak som fremmer egne interesser på veien mot nullutslipp.

Min analyse: Norske politikere bør gripe muligheten som valget av Biden representerer. Hans linje i klimapolitikken bør passe Norge godt. Det er også verdt å merke seg at han snakker om å lede gjennom eksempelets makt, «the power of our example». Dette er både realpolitikk og idealisme. Uten orden hjemme, får ikke USA tillit ute. Samtidig er det et signal om at vi alle må strekke oss, for det felles beste – å sikre kloden for fremtidens generasjoner. Også små land kan lede gjennom eksempelets makt, det er ikke forbeholdt de store.

Det er i norsk interesse å bidra til at EU og USA lykkes best mulig i klimapolitikken. Derfor er tiden nå god for å drøfte hvordan Norge best mulig kan «spille med». Å støtte våre «likesinnede» naboland og allierte er rett vei å gå. Jo tettere EU og USA samarbeider om klimapolitikken, jo bedre er det. At de to store aktørene i den vestlige verden blir tettere lenket til hverandre, betyr at de gjensidig vil dytte hverandre fremover – og at effekten av midlertidige tilbakeslag dempes.

Storbritannias plass i bildet er uklart på grunn av brexit, men det er ingen tvil om at britenes klimaambisjoner er gode. Klimapolitikken kan bli et felt som binder britene både til EU og USA, blant annet fordi Storbritannia har rollen som vertskap for COP26 i Glasgow. Boris Johnson kan bruke klimapolitikken som «bevis» overfor Biden på at han ikke er Donald Trumps politiske fetter.

En slik utvikling vil være bra for Norge. Det tjener norske interesser at våre naboland og allierte står på god fot med hverandre.

Også Norge bør trappe opp klimadiplomatiet, med sikte på å komme opp med initiativ som matcher godt både med Joe Bidens ambisjoner og EUs grønne giv, og som kan gjennomføres sammen med «likesinnede» land, både i Europa og ellers i verden.

For å bidra til diskusjonen, fremmer jeg nå noen ideer som sier noe om retningen nye norske klimapolitiske initiativ kan ta.

Også mange andre deler av klimapolitikken kan være aktuelle for liknende initiativ. For eksempel trengs et ordentlig system for offsets/kvoter, særlig knyttet til arealbruk og skogvern. Norge har erfaring med regnskogpolitikken. Hvordan kan klimapolitikken kobles best mulig til arbeidet for biologisk mangfold og en naturavtale? Offsets/kvoter blir bare mer aktuelt etter hvert som flere land og selskaper setter mål om «netto null». Å få til et godt regime for dette er fortsatt en «åpen post» i Parisavtalen.

Forholdet mellom USA og Kina er dårlig, og derfor kan Norge og andre europeiske land trolig også bidra konstruktivt gjennom initiativ der Kina tar del. Norge har for eksempel lenge hatt et samarbeid med kineserne om klimakvoter, og også for å gjøre det såkalte «Belt and Road»-initiativet grønnere. Håpet er at en grunnleggende fellesinteresse bringer Kina, USA og EU sammen om klimapolitikken – selv om det er konflikter på mange andre områder.

Vil du gå dypere? Jeg skrev søndag denne kommentaren som også lenker videre til viktige artikler både om USAs globale rolle og hva vi kan vente oss av ny politikk internt i USA.

Les også dette ferske intervjuet med tidligere utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) om hva det betyr at Biden nå blir president i USA.

Hva skjer fremover: Tiden frem til Glasgow-toppmøtet neste høst vil bli preget av mange nye initiativ og forslag på klimafeltet. Hvordan Norge best kan bidra vil ganske sikkert bli et viktig tema i det politiske ordskiftet frem mot valget.