Zero-konferansen er tilbake «live» etter koronaavbrekket. Publikum er det grønne skiftets spydspisser i næringsliv og forvaltning, menneskene som skal sørge for at regjeringens 2030-mål blir nådd. Det er mye vilje og engasjement, alle bransjer skjønner tegningen nå.

Statsminister Jonas Gahr Støre var på plass. Han innledet konferansen onsdag på gjenkjennelig vis. Talen var en interessant og kunnskapsrik refleksjon om verden etter Glasgow, men ingen tydelig marsjordre eller pep-talk. Konkretiseringen av politikken lar Støre fagstatsrådene ta hånd om.  Og det kan bli behov for mer enn én studiesirkel med regjeringspartnerne i Sp når han sammen med de ansvarlige Ap-statsrådene får sett nærmere på EUs #fitfor55 og stiller spørsmålene: Er vi truet? Har vi muligheter?

Det er selvfølgelig for tidlig å dømme Støre-regjeringen etter noen uker i kontorene, men det må leveres raskt langs mange akser. Målet om 55 prosent utslippskutt i 2030 kommer til å bli veldig krevende å nå. Det er behov for et tempo og en gjennomføringsevne vi aldri tidligere har sett maken til hvis Støre-regjeringens klimamål ikke skal bli arkivert som et brutt løfte om to-tre år.

Den største bøygen når det gjelder konkrete utslippskutt og den grønne reindustrialiseringen av Norge, vil handle om tilgang på elektrisk strøm. Anslagene varierer, men det er uten tvil nødvendig med flere titalls nye terrawattimer og mange nye kraftledninger som leder strømmen dit forbruket er. Fellestrekket for alt knyttet til klimaomstillingen er at det kreves mer strøm. Det vil kreves ladestasjoner til skip og til lastebiler, store kraftmengder til elektrifisering av oljeinstallasjoner og ny industri.

Det er en haug med interesser som skal balanseres. Konfliktene vil stå i kø. De fleste av dem er velkjente. De har ligget der i mange år, de er knyttet til naturinngrep, til fordeling av kostnader og inntekter, og til beslutningsprosesser der årene har en tendens til å gå. Som NVE-direktør Kjetil Lund sier, så kan ikke reell dialog om hvor en kraftlinje legges bli erstattet av en app. Noen må ut å tråkke i terrenget og snakke med berørte parter.

Det var mye energi i Zero-konferansens samtale mellom klima- og miljøminister Espen Barth Eide og Norsk Industris Stein Lier-Hansen. Det er vilje til å gjøre store klimatiltak i industrien, og som Eide sier er det drahjelp i at alle land rundt oss også står i de samme prosessene. Klimapartnerskap med ulike deler av næringslivet kan ganske sikkert gi gode resultater, men det blir ikke gratis. Mange av de store industriinitiativene vil kreve betydelig offentlig støtte.

Zero-konferansen er en demonstrasjon på at mye er mulig, ved hjelp av ny teknologi og riktige rammebetingelser. Det gjelder enten vi snakker om utslippsfri industri, grønn skipsfart eller tungtransport.

Svært mye av omleggingen er kompleks og krever samarbeid mellom mange aktører. Tilsynelatende skulle vi ligge godt an til å få til dette i Norge, små forskjeller og høy tillit er et godt utgangspunkt for å unngå gule vester, slik statsminister Støre fremholdt.

Men hvordan står det egentlig til med tilliten? Ikke mer enn sånn passe, hvis man tar en gløtt inn på Facebook-sidene der strømopprør, vindkraftmotstand og dyp skepsis mot europeisk samarbeid forenes. Klimapolitikken og samarbeidet med Europa gjennom EØS og Acer får ansvaret for høye strømpriser. Aggresjonen er sterk, mot myndigheter, kraftselskaper, politikere og domstoler.

– Vi må ha folk med oss. Det blir jeg mer og mer opptatt av. Klimapolitikken må avpolariseres, sa Oslos byrådsleder Raymond Johansen. Han og Oslo kommune ble prisvinnere for sitt arbeid med klimabudsjetter som styringsredskap.

Også regjeringen vil ta i bruk klimabudsjetter. Det skal gjøre det lettere å unngå identitetspolitiske avsporinger om diesel og kjøtt, ifølge Espen Barth Eide. Tanken er at budsjettering vil disiplinere debatten inn i en ramme der virkemiddelbruken er det sentrale.

Hvordan avpolarisering skal kunne skje, er ikke så godt å si. At nye arbeidsplasser kommer, er selvsagt viktig. Det er store investeringer på gang i en grønn reindustrialisering av Norge. Men både klimakutt og ny kraftproduksjon vil kreve vanskelige beslutninger som de politiske lederne må stå i.

Vanlige folk er for klimakutt, men uten tiltak som sikrer bred folkelig støtte også for energipolitikken så er faren stor for at mye av klimastrevet stopper opp.

På Zero-konferansen dypdykkes det ikke i de samfunnsmessige og politiske barrierene for klimaomstillingen, men det må det gjøres i andre fora.

Hvordan skal klimapolitikken sikres tilstrekkelig sterk og bred folkelig støtte?

Det kan godt hende det blir et langt vanskeligere og viktigere spørsmål på tyvetallet enn hvordan vi skal få småfly til å gå på strøm.