I nyhetene: Strømprisene er rekordhøye og i NRKs politiske kvarter tirsdag varslet Marte Mjøs Persen tiltak for å hjelpe dem som sliter med strømprisene.

Min analyse: Den nye regjeringen blir nødt til å komme med kraftfulle politiske grep som demper effekten av de skyhøye strømprisene på kort sikt. Det skjer nå en massiv overføring av verdier fra forbrukerne til eierne av kraftverk, altså i all hovedsak til stat og kommuner.

De skyhøye strømprisene representerer en stor politisk trussel. Alle fiender av fornybar energi og forsterket klimapolitikk står klare til å gi det grønne skiftet skylden. Den folkelige støtten til klimapolitikken kan erodere, hvis regningen blir for stor og fordelingen urettferdig.

Hvis strømprisene blir liggende på det nåværende nivået utover høsten og vinteren, er det opplagt riktig å styrke bostøtteordningen og sette i verk andre målrettede tiltak rettet mot lavinntektsgrupper. Det vil være bred politisk enighet om slike grep. Folk med lave inntekter skal ikke fryse seg gjennom vinteren. Energifattigdom er heldigvis et lite problem i Norge sammenliknet med andre europeiske land, men det er ingen grunn til å la det vokse i omfang.

Spørsmålet er om det vil være riktig å gjennomføre tiltak utover dette. Høye strømpriser virker som en ekstraskatt som drar inn betydelig kjøpekraft. Hvis strømprisen er 1,50 kroner inkludert nettleie og avgifter, betaler en familie 30.000 kroner i året for et gjennomsnittsforbruk. Med 3 kroner er det plutselig 60.000 kroner i strømregning. Også næringsliv og offentlige virksomheter får selvsagt en betydelig ekstrakostnad når strømprisene går opp.

Forslaget om å kutte elavgiften med 1,5 øre som Jan Tore Sanner foreslo i sitt statsbudsjett, vil knapt være merkbart. Det må tas mye hardere i, dersom det skal ha noen mening. Hva er det egentlig Marte Mjøs Pedersen har i verktøykassen?