Den nye rapporten fra FNs klimapanel er verdenssamfunnets felles kunnskapsgrunnlag. Politikere og andre beslutningstakere over hele verden har nå fått et dokument i hende som enda klarere enn tidligere viser at det er i vår felles egeninteresse å sørge for raske og store klimakutt. Uavhengig av geografi og styresett, så trenger klimatrusselen seg på – i alle verdens land.

Forrige uke skrev jeg i #Klimavalg21-kommentaren at det er behov for en alvorsprat om klima i valgkampen. FN-rapporten underbygger den beskjeden.

Klimaendringene kommer til å bli verre inntil utslippene er redusert til netto null, altså når utslipp og opptak utlikner hverandre. Hvilket år vi oppnår netto null, og hvor mye CO₂ som er sluppet ut underveis, vil avgjøre hvor store og omfattende klimaendringene blir. Selv om Paris-avtalens mål nås, vil klimaendringene bli betydelige – sommeren har gitt oss eksempler på hva vi har i vente.

Hvis vi klarer Paris-avtalens mål, blir skadevirkningene vesentlig mindre enn om vi stevner mot en oppvarming på rundt 3 grader. Men også for å stoppe på 3 graders oppvarming må utslippene til netto null. Det skjer bare senere, og med akkumulerte utslipp på et høyere nivå.

Men for kommende generasjoner blir forskjellen stor. Dess høyere samlet CO₂-nivå i atmosfæren, jo mer alvorlige blir klimaendringene.

At vi må til netto null for å stoppe klimaendringene er altså et svært viktig premiss, som må ligge til grunn for både debatten og politikken.

De politiske reaksjonene på FN-rapporten har vært forutsigbare. Ketil Solvik-Olsen (Frp) og Ola Borten Moe (Sp) har plassert seg på en ytterkant. Tesen deres er at vi i Norge og andre europeiske land kan bli tapere hvis vi driver «for mye» klimapolitikk, mens Kina blir vinneren fordi landet fortsetter å brenne kull. Mer klimapolitikk, herunder høyere CO₂-priser, er med dette ståstedet en trussel mot velferd og velstand, noe som ifølge Borten Moe vil «svekke den vestlige verden økonomisk, og på sikt også militært». Borten Moes virkelighetsoppfatning stemmer veldig dårlig med det som sies og gjøres fra toneangivende krefter i EU og USA. Både EUs grønne giv og Joe Bidens politikk fremmer grønn reindustrialisering, i betydelig grad i rivalisering med Kina. Kineserne har som kjent tatt store markedsandeler innen for eksempel solenergi og elbiler. Svaret fra EU – og også trolig fra USA – vil være koblinger mellom handelspolitikken og klimapolitikken, en eller annen form for karbontoll. Slik kan Kina presses til å skjerpe klimapolitikken og kutte utslipp, det vil være i landets egeninteresse å stramme til.

I den andre enden av det politiske spekteret grep både Rødt, MDG, SV og Venstre tak i oljepolitikken – etter uttalelsene fra FNs generalsekretær Antonio Guterres om at FN-rapporten må bli «dødsstøtet» for kull og andre fossile brensler. Hverken Arbeiderpartiet eller Høyre er rede til å si stopp for ny oljeleting, men Glasgow-møtet er likevel en slags deadline for den norske oljepolitikken. Med IEAs netto null rapport og den nye FN-rapporten i bagasjen, er det lite trolig at en norsk statsminister kan reise til Glasgow og si at vi fortsetter som før, fordi vår olje er renere og mer demokratisk enn andres.

Særlig for MDG og Venstre kan FN-rapporten gi drahjelp i valgkampen. Partiene ligger dårlig an på målingene. Mer oppmerksomhet om klima kan gi et løft, slik MDGs rapporteringer om nye medlemmer gir uttrykk for. For klima- og miljøpolitikken vil det – uavhengig av Stortingets øvrige sammensetning – være en stor fordel om både MDG og Venstre karrer seg over sperregrensen.

At debatten blir gående i så vante spor, kan imidlertid skygge over både truslene og mulighetene som FN-rapporten synliggjør. Klimaendringene vil for eksempel svekke vilkårene for matproduksjon i viktige deler av verden. Tørken i California gir et forvarsel. Hvordan vi i Norge skal innrette landbruk og matproduksjon i lys av klimaendringene er et tema som fortjener mye større oppmerksomhet.

Risikoen for endringer som kan påvirke matproduksjonen og forandre økosystemer, vil øke i omfang og styrke jo lengre tid det tar før utslippene kommer til netto null. Jo høyere temperaturstigning, jo mer skade vil oppstå.

Fortellingen om denne sammenhengen er så sterk og overbevisende at det forhåpentlig vil lede til raske og store globale utslippskutt. Det er en helt nødvendig vei å gå.

Og i takt med stadig skjerpet klimapolitikk, så oppstår det et «stabilt og forutsigbart rammevilkår» som i grove trekk ser slik ut: Varer og tjenester som leveres med nullutslipp vil se vekst, mens fossil energi og annen forurensende aktivitet vil se nedgang.

Her gjelder det å plassere seg på den riktige siden av historien …