Den nye rapporten fra FNs klimapanel er verdenssamfunnets felles kunnskapsgrunnlag. Politikere og andre beslutningstakere over hele verden har nå fått et dokument i hende som enda klarere enn tidligere viser at det er i vår felles egeninteresse å sørge for raske og store klimakutt. Uavhengig av geografi og styresett, så trenger klimatrusselen seg på – i alle verdens land.

Forrige uke skrev jeg i #Klimavalg21-kommentaren at det er behov for en alvorsprat om klima i valgkampen. FN-rapporten underbygger den beskjeden.

Klimaendringene kommer til å bli verre inntil utslippene er redusert til netto null, altså når utslipp og opptak utlikner hverandre. Hvilket år vi oppnår netto null, og hvor mye CO₂ som er sluppet ut underveis, vil avgjøre hvor store og omfattende klimaendringene blir. Selv om Paris-avtalens mål nås, vil klimaendringene bli betydelige – sommeren har gitt oss eksempler på hva vi har i vente.

Hvis vi klarer Paris-avtalens mål, blir skadevirkningene vesentlig mindre enn om vi stevner mot en oppvarming på rundt 3 grader. Men også for å stoppe på 3 graders oppvarming må utslippene til netto null. Det skjer bare senere, og med akkumulerte utslipp på et høyere nivå.

Men for kommende generasjoner blir forskjellen stor. Dess høyere samlet CO₂-nivå i atmosfæren, jo mer alvorlige blir klimaendringene.

At vi må til netto null for å stoppe klimaendringene er altså et svært viktig premiss, som må ligge til grunn for både debatten og politikken.

De politiske reaksjonene på FN-rapporten har vært forutsigbare. Ketil Solvik-Olsen (Frp) og Ola Borten Moe (Sp) har plassert seg på en ytterkant. Tesen deres er at vi i Norge og andre europeiske land kan bli tapere hvis vi driver «for mye» klimapolitikk, mens Kina blir vinneren fordi landet fortsetter å brenne kull. Mer klimapolitikk, herunder høyere CO₂-priser, er med dette ståstedet en trussel mot velferd og velstand, noe som ifølge Borten Moe Borten Moes virkelighetsoppfatning stemmer veldig dårlig med det som sies og gjøres fra krefter i EU og USA. Både EUs grønne giv og Joe Bidens politikk fremmer grønn reindustrialisering, i betydelig grad i rivalisering med Kina. Kineserne har som kjent tatt store markedsandeler innen for eksempel solenergi og elbiler. Svaret fra EU – og også trolig fra USA – vil være koblinger mellom handelspolitikken og klimapolitikken, en eller annen form for karbontoll. Slik kan Kina presses til å skjerpe klimapolitikken og kutte utslipp, det vil være i landets egeninteresse å stramme til.