I nyhetene: Arbeiderpartiet og Senterpartiet fortsetter sine samtaler med sikte på å danne en ny regjering.

Min analyse: Det var selvsagt ingen realisme i at SV skulle kunne diktere oljepolitikken i en flertallsregjering, men partiet kunne fått nok innflytelse til å dreie retningen noe. Hverken oljenæringen eller det norske samfunnet som helhet er tjent med konstant strid om oljens plass og posisjon. Det vil selvfølgelig aldri bli konsensus, men det ville vært en fordel med bredere enighet enn den konstante striden om oljepolitikken vi har sett de siste årene.

Men da må også oljepartiene og oljenæringen være innstilt på å «gi» noe, for eksempel ved å sette strek for leting i nye og jomfruelige områder. Nå skjedde ikke dette ved denne korsveien heller, men det er et spørsmål om tid.

I det nye Stortinget vil Rødt, SV, MDG, Venstre, KrF – og trolig en ny generasjon i Høyre – presse på for endring. Internt i Ap vil AUF presse på, og mange i Senterpartiet ønsker nok også justeringer.

Den konstante striden om oljepolitikken gjør at kreftene – både intellektuelt og økonomisk – i for stor grad kanaliseres mot det gamle, og i for liten grad mot det nye. Oppsvinget i olje- og gasspriser vi nå ser, på toppen av oljeskattepakken, kan forsterke dette ytterligere.

Det eneste rasjonelle svaret på den globale energikrisen som nå seiler opp, er å forsere overgangen vekk fra kull, olje og gass. Da vil utslippene gå ned, og behovet for fossil energi falle. Skjer det, kan dagens ekstremt høye priser kollapse. Fossil energi er en solnedgangsindustri.

Med SV utenfor regjeringen blir det enda viktigere for Jonas Gahr Støre å vise at Arbeiderpartiet tar klima- og miljøspørsmål på alvor. Han trenger å skape begeistring og oppnå bred støtte – ikke minst blant yngre folk. Det er et åpent spørsmål om Støre vil klare dette. Å gjenta at Norge produserer verdens reneste olje, er ikke et svar som imponerer.

Klimapolitikken handler selvsagt om mye mer enn olje. Men også innen oljepolitikken vil koblingen til klima bli stadig viktigere, det er store saker i kjømda.

• Elektrifisering. Stortinget har vedtatt at utslippene fra den norske oljesektoren skal kuttes med 50 prosent til 2030, næringen sa 40 prosent – Stortinget høynet dette i forbindelse med oljeskattepakken. 

Et utslippskutt på 40 prosent er umulig uten at oljeplattformene får strøm fra land, og 50 prosent er trolig umulig uten nedstengninger av felt eller at helt nye teknologier tas i bruk.

Arbeiderpartiet ønsker at elektrifiseringen etter hvert skal skje slik at kraftproduksjonen fra havvind er like stor som forbruket på plattformene, men på kort sikt vil kraftforbruket måtte dekkes fra land.

Senterpartiet er for elektrifisering, men ikke løsninger «som direkte eller indirekte svekker rammevilkårene for kraftkrevende industri og driver opp prisene i det norske strømmarkedet».

Å tilfredsstille dette kravet fra Sp blir ikke lett. Økt strømforbruk i Nordsjøen vil – alt annet likt – gi høyere strømpriser i Norge.

Elektrifisering av oljeplattformer kutter utslipp, men det er et tiltak helt uten evne til å skape begeistring. Det er ingen miljø- eller klimafolk som blir varme om hjerterøttene med tanke på litt renere olje. Som del i et bredere oljepolitisk forlik kunne det likevel fått bredere støtte.

Hvordan det går med elektrifiseringsplanene, er ikke godt å si, men det kan fort bli en fortelling om (enda et) klimamål som ryker – etter en opprivende runde.

Motstanden er sterk, fra Frp, Rødt, mange miljøvernere – og vindkraftmotstandere i alle politiske sjatteringer …

• Wisting-feltet. Dette er et oljefelt langt nord i Barentshavet som Equinor plukket frem fra møllposene i forbindelse med oljeskattepakken. Lønnsomheten er diskutabel, og hvis det skal elektrifiseres fra land trengs en kabel på drøye 300 km fra Hammerfest. Strømbehovet er betydelig, og kostnadene for utslippsreduksjon med strøm fra land er av Equinor beregnet til å være 3800-4800 kroner per tonn CO₂. Dette er rådyrt, målt mot andre utslippsreduksjoner innenfor kvotesektoren.

Wisting ble funnet i 2013, mens Ola Borten Moe var oljeminister. Han lovet da å komme opp med et navn «som gjenspeiler betydningen for nasjonen Norge».

Kanskje «Vedja» eller «Vad» kan duge, synonymer for veddemål – med litt norrøn klang.

For er et slikt prosjekt et veddemål mot vellykket klimapolitikk, eller noe Jonas Gahr Støre «trygt» kan iverksette innenfor rammen av Paris-avtalens mål?

Etter planen skal Stortinget behandle utbygging av Wisting-feltet i 2023. Dette kommer til å bli en stridssak, som naturligvis blir sett i lys av klimarisikoen et slikt prosjekt innebærer.

For Norges internasjonale omdømme vil et slikt «frontier-prosjekt», så langt mot nord, også bli en utfordring. Det er ingen grunn til å tro at Greenpeace med omegn vil la dette passere ubemerket.

Mye henger på Equinor her. Vil selskapet virkelig dette? Kan et land og et selskap som bygger ut et oljefelt nesten på Nordpolen – med planer om drift i 30 år – være på «rett side» i klimakampen?

Arbeiderpartiet har i sitt program lovet en ny petroleumsmelding med «petroleumspolitikk for 2020-tallet». Et av målene som pekes ut, er å redusere den finansielle risikoen for norsk økonomi. På dette punktet har Senterpartiet en liknende formulering. I en regjeringserklæring kan vi altså vente oss noe i denne gaten. Vi vil trolig også se mer politikk som «avbøter» Norges rolle som oljeprodusent, som skjerping av Oljefondets klimaprofil, mer penger til internasjonal klimafinansiering og liknende tiltak.

Men når det gjelder selve petroleumspolitikken, altså hvordan vi forvalter og utvinner ressursene, ser det ut til at Jonas Gahr Støre har tenkt å fortsette som før. Da må han også regne med tung og utmattende strid om olje og klima, utover i stortingsperioden.

Hva skjer fremover? Når Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum blir ferdige i Hurdal, får vi se hva slags petroleumspolitikk regjeringen Støre har tenkt å føre.