Nå er det under COP28 i Dubai at Norge og Støre havner i kategorien petroleumsland som vil kjempe hardt for å få utvinne den siste oljen. Tidligere i høst så vi et liknende bilde under FNs generalforsamling i New York.

På hjemmefronten skaper «utvikle, ikke avvikle» et bilde av en statsminister og partileder i Arbeiderpartiet som ikke evner å stå opp og ta ledelse i den store omstillingen ut av oljealderen som Norge skal igjennom. Det slarker og går, men ikke særlig godt.

At det nå åpnes for jakt på havbunnsmineraler, er et signal om at Norge kjører videre langs et miljømessig tvilsomt spor.

Det er fristende å låne en formulering fra en grønn tory om Storbritannias statsminister Rishi Sunaks tilnærming til miljø- og klimapolitikken. Den er et «incoherent mess», et usammenhengende rot, ifølge tidligere miljøvernminister Lord Goldsmith.

Klimautvalget 2050 gir Støre og Ap innspill de burde gripe, men det skjer ikke. I et intervju med NTB i forbindelse med COP28 henter Støre til og med frem stråmannen om at det er «uansvarlig å kutte Norges leveranser av gass til Europa».

Som om noen mener det. Ingen seriøse politiske krefter ønsker å stenge levering av gass fra eksisterende gassfelt. De som er nærmest en slik tanke, er folk som vil bruke gassen som maktmiddel i forhandlinger med EU for å løsrive Norge fra europeisk energisamarbeid. Når det gjelder fortsatt samarbeid med EU, er Støre heldigvis urokkelig. Men han klarer ikke å nå igjennom til opinionen med budskapet om at det er i Norges egeninteresse – både på kort og lang sikt – å samarbeide med nabolandene våre om kraftpolitikken.

Når det gjelder petroleumspolitikken, er det egentlig ikke så langt fra dagens reelle kurs til anbefalingene fra Klimautvalget 2050. Som kjent foreslår utvalget en tenkepause, mens det utvikles en langsiktig strategi i samsvar med 2050-målene. Utvalget foreslår også permanent letestans i områder der det ikke er eksisterende infrastruktur.

Dette handler i realiteten om Barentshavet. Og derfor handler det også om drømmen om å gjøre Norges nordligste havområder til en stor petroleumsprovins, der rikdommen skulle sprute ut av boreholene oppunder iskanten. Denne ideen hadde trolig sitt historiske høydepunkt omtrent da Norge undertegnet gråsoneavtalen med Russland. Det var andre tider den gangen. Det var Norges «ostpolitik» som skulle gjennomføres. Å binde oss sammen med russerne gjennom felles økonomisk interesse i utnyttelse av grenseoverskridende naturressurser fremsto som en klok tanke.

Men nå er bildet annerledes. Det er ingenting som tyder på at Norge i overskuelig fremtid vil ha et nært og vennlig samarbeid med Russland. Det vil ganske sikkert være krevende og kostbart å overvåke og forsvare infrastruktur i Barentshavet mot hybride angrep. Det er lengre til land og mindre «tettbygd» enn i Nordsjøen. Å sørge for aktivitet og bosetting i Finnmark er naturligvis en sterk norsk interesse, men det må ivaretas uten at usikker petroleumsaktivitet er omdreiningspunktet.

Når Oljedirektoratet legger frem sine ressursregnskap, fremstår det som om det er mange milliarder å hente gjennom gassutvinning i uåpnede områder nord i Barentshavet. Det er tilsynelatende også store penger i petroleumsressursene utenfor Lofoten, selv om alle vet at det aldri blir oljeaktivitet der.

Det ville vært ryddig og fremtidsrettet politikk å verne disse områdene varig. Da ville de forsvinne ut av Oljedirektoratets tall og vi ville vært ferdig med diskusjoner om det skjuler seg verdier i havområdene oppunder Nordpolen. Det ville også vært et signal fra norsk side om at ressurskappløp i Arktis er noe vi ønsker at alle stater avstår fra.

Et slikt grep ville også vært i samsvar med det som ser ut til å være realitetene i de store oljeselskapene, først og fremst Equinors, strategi. Det er i nærheten av eksisterende infrastruktur Equinor sier de vil konsentrere leting og eventuell ny utbygging.

Med politiske signaler fra et bredt flertall i Stortinget i tråd med dette kunne også Gassco og Oljedirektoratet for godt lagt bort planene om å bygge gassrør nordover fra Aasta Hansteen og helt opp i Barentshavet. Slik infrastruktur er kostbar, og vil trolig forutsette drift langt forbi 2050 da vi altså skal være ferdig med klimagassutslipp fra norsk sokkel.

For Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet ville den politiske fordelen med en slik dreining av petroleumspolitikken vært at man internasjonalt kunne vise til at Norge faktisk legger til grunn at Parisavtalen skal nås og justerer oljepolitikken i tråd med dette.

Innenlands ville man kunne fortsette å høste fra eksisterende funn og bruke kreftene på avkarbonisering av gassen gjennom blått hydrogen. Dette snakkes det stadig mer om, men svært mange brikker må på plass om dette skal bli noe annet enn en unnskyldning for å holde på med olje- og gassvirksomheten som før.

Retningen på politikken ville fremstått som mye stødigere og mer samlende. Fremskrittspartiet ville sikkert protestert, og Extinction Rebellion hadde ikke sluttet å demonstrere. Men ellers hadde kanskje et bredt flertall på Stortinget etter hvert kunnet slutte opp om den justerte og klimatilpassede petroleumspolitikken som Klimautvalget 2050 nylig presenterte?