Den nye analysen fra Volue viser at norske strømpriser ville vært svært høye også uten kablene til Tyskland og Storbritannia. Men de ville likevel vært betydelig lavere enn i dag, ifølge Volues modellkjøringer. 25 prosent av strømprisen i Sør-Norge tilskrives de to siste kablene.

Skal vi plassere skylden for de høye norske strømprisene, er følgende delingsnøkkel treffende: 4 deler Putin, 1 del kabler, 1 del lite nedbør.

Putins mål er å svekke og destabilisere de europeiske demokratiene og slik bryte ned vår felles vilje og evne til å støtte Ukraina i kampen mot Russlands krigføring. Dette er bakteppet for energikrisen i Europa, enten Ingrid Fiskaa og Bjørnar Moxnes liker det eller ikke.

At fransk kjernekraft ikke virker som den skal og at tørke rammer vannkraftproduksjonen i store deler av Europa, gjør krisen enda mer dramatisk. Putin får ufortjent hjelp gjennom hendelser som slår til samtidig som at han bruker gassen som våpen.

De siste ukenes reaksjoner i markedet har pekt i Putins favør. Gassen er mer enn ti ganger så dyr som «normalen» inntil prisene begynte å stige i fjor sommer. Strømprisene følger etter fordi gassen i de europeiske markedene som oftest setter prisen på den siste kWh som blir produsert for å dekke etterspørselen etter strøm.

Smitten fra gassprisene til strømprisene ville gått kraftig ned om gasskraft på et eller annet vis kunne tas ut når prisen på strøm fastsettes i markedet. Det er initiativ i denne retningen som nå drøftes i EU.

• Les Alf Ole Asks sak om forslagene fra Tyskland, Belgia og Østerrike om å «ta ut» gasskraften fra prisdannelsen for strøm og om krisemøtet mellom energiministrene som det er kalt inn til 9. september.

Tiltak som «frigjør» strømprisene fra gassprisen, ville også bragt norske priser vesentlig ned fordi prisen på den norske vannkraften reflekterer kostnaden ved å brenne gass i kraftverk på kontinentet og Storbritannia. Hvordan et slikt tiltak – en slags makspris på gass – skal kunne gjennomføres i praksis, er derimot mer uklart. Her er veldig mye i det blå.

Men Europa er i realiteten i en krigsøkonomi der Putins hybride krigføring skaper behov for tiltak og intervensjoner som aldri tidligere er prøvd. Hensynet til politisk stabilitet tilsier inngripen i markedet, selv om bivirkningene kan være store og uoversiktlige.

Situasjonen er ytterst alvorlig. Uavhengige eksperter og kommentatorer, som Bloombergs energiredaktør Javier Blas, mener risikoen for blackouts og andre akutte kriser er underspilt på myndighetshold, både i hovedstedene og i Brussel.

Daglig kommer det også nå meldinger om at industri stenger ned, det skjer «demand destruction». Det kommer til å bli mer av dette, med permitteringer og kanskje permanent nedstenging som resultat. Samtidig vokser regningene folk må betale, til nivåer vi aldri tidligere har sett. Mange kan til vinteren bli stilt overfor valget mellom «heating» eller «eating». Politikken er nødt til å komme opp med svar.

Finansielle kriser kan også være med på å skape ytterligere uro, for eksempel ved å skape behov for redningsaksjoner for store og samfunnskritiske selskaper.

Men går de europeiske landene hver sin vei, blir alt vanskeligere, slik FTs Martin Sandbu påpeker. Koordinert respons er nødvendig. Når det er knapphet er det enda viktigere enn i normale tider at de samlede ressursene utnyttes godt. Det er gjennom tiltak på europeisk nivå at det kan gripes inn uten at krisen leder til splittelse. Sånn er det når markedene er så tett bundet sammen som de er i Europa.

Det høres kanskje forlokkende ut når Rødts Maria Sneve Martinussen vil «innføre et nytt handelsregime som sørger for norske priser i Norge, ikke europeiske». Hennes forslag vil forutsette at Norge bryter ut av samarbeidet med våre naboer i Norden. Dette samarbeidet har pågått i mange tiår, med omfattende felles reguleringer. Siden Norges naboland alle er medlemmer i EU, er det EU-reglene som gjelder. Skal det norske kraftmarkedet skjermes fra prisene, må vi gjennomføre en slags energipolitisk «norexit». De konkrete og praktiske konsekvensene av dette er vanskelig å forutse. Vi så forleden hvordan «statnettene» i Sverige, Finland og Danmark advarte mot eksportrestriksjoner som reaksjon på de tross alt ganske forsiktige signalene i den retningen Jonas Gahr Støres regjering har sendt. En full uttreden vil være mye mer dramatisk.

Å bryte ut mens vi står oppe i en dyp krise vil ha svært uoversiktlige konsekvenser. På kort sikt ville det skape ytterligere politisk uro og konflikt med våre naboer.

Hva motreaksjonene vil være, er ikke så godt å si.

Det som derimot er sikkert, er at det vil bli humret godt bak nedrullede gardiner i Drammensveien 74 der den russiske ambassaden holder til. Jo mer av det europeiske (og nordiske) samarbeidet som rives i stykker, jo sterkere vil Russland oppleve at det går deres vei. Det er ikke folkeforakt å peke på dette, slik Bjørnar Moxnes hevder i en polemikk med Erna Solberg. Det er folkeopplysning.

Realiteten er at vi i Norge sitter i samme europeiske båt som våre allierte og handelspartnere i EU og Storbritannia. Hvis det går bra med dem, så går det bra med oss. Økonomiske og politiske kriser i våre naboland vil nødvendigvis smitte over på Norge. Dette er egentlig innlysende banalt, men blir lett borte i en energidebatt der det pågår et endeløst «blame-game» knyttet til beslutninger langt tilbake i tid.

Det finnes ingen gylden fortid vi kan komme tilbake til med et fingerknips. Oppmerksomheten må rettes mot hvordan vi best løser krisen vi står i nå.