Hvordan energikrisen oppfattes og forstås blant folk flest blir avgjørende for evnen til å møte den.

Politisk lederskap handler derfor om å bygge forståelse for at det er ekstraordinære tider, også her i Norge. Videoklippet der Nato-sjef Jens Stoltenberg kort og fyndig beskriver situasjonen gir den riktige rammen for hvor vi nå står.

EU-kommisjonens sterke oppfordringer om å spare på gassen er en nødvendig reaksjon. Forhåpentlig klarer EU-landene å samarbeide godt også utover høsten, men det interne samholdet vil bli stilt ytterligere på prøve når det skal forhandles om nye tiltak for å spare gass.

Vinteren kan bli riktig tøff. Både myndigheter og forbrukere bør stålsette seg. Det gjelder å være forberedt, både praktisk og mentalt. Norske forbrukere, i alle fall sør i landet, må regne med at det blir dyrt med strøm, enda verre enn vinteren vi har bak oss. Myndighetenes tiltak for å spare vann ser ut til å virke, men hvis noen uheldige omstendigheter slår til samtidig, kan bildet bli svært krevende.

Statsminister Jonas Gahr Støre har blitt gradvis tydeligere gjennom sommeren, men regjeringen hadde stått seg på å sette inn mer innsats for energieffektivisering og oppfordringer om å spare på strømmen.

Den praktiske beredskapen handler om å legge til rette slik at det er strøm nok i kontaktene til enhver tid.

Den politiske beredskapen handler om å skape aksept for at høye strømpriser i hovedsak er en funksjon av krigen i Ukraina.

Seniorforsker Arild Moe ved FNI skrev tidligere i sommer en meget lesverdig kronikk i Aftenposten om hva Putin ønsker å oppnå ved å bruke gassen som våpen i konflikten mellom Russland og Vesten. Moe siterer en tale den russiske lederen holdt i St. Petersburg i juni. Putins håp er at befolkningen i Vest-Europa skal vende seg mot sine politiske ledere når effekten av sanksjonene for alvor rammer i vest. Moe skriver at Putin ser for seg en «en oppblomstring av populisme og fremvekst av ytterliggående, radikale strømmer, alvorlige sosioøkonomiske endringer, nedbryting, og, i ikke så fjern fremtid, utskiftning av eliten».

Sanksjonene vil ifølge Putin, igjen sitert fra Moe, gi «ytterligere forverring av ulikhetene i disse landene, noe som i sin tur vil splitte disse samfunnene enda mer…»

Det er altså ingen tvil om Russlands strategi. Hvis europeerne fryser så vil den politiske støtten til Ukraina svinne, helst med mest mulig opprør, uro og protest på veien, slik at Europas demokratier svekkes.

I en krise vil det naturlig rettes søkelys mot våre egne politiske lederes beslutninger. Det er mange nå som forsøker å plassere ansvaret for krisen i våre egne land. Tysklands nedstenging av kjernekraften, klimapolitikken mer generelt, energiomleggingen, vindkraft og kraftkabler. Det er mange kandidater på listen over mulige syndere.

Det er uten tvil slik at Europas avhengighet av russisk gass har vokst seg altfor stor og at man derfor er svært sårbar. Men vi må også huske at gasshandelen med Russland ville vært uproblematisk dersom russerne hadde oppført seg sivilisert og ikke angrepet sitt naboland.

Å gjøre klimapolitikken ansvarlig for elendigheten, slik Sps nestleder Ola Borten Moe gjør i et intervju med Klassekampen, er å snu saken totalt på hodet. Tyskland og Storbritannia ville vært enda mer avhengig av gassimport om landene ikke hadde satset på å bygge ut fornybar energi. Hver vindmølle og solcelle reduserer behovet for fossil energi og legger derfor et langsiktig grunnlag for reell energiuavhengighet.

Russlands bruk av gassvåpenet treffer i en tidsepoke der energiomleggingen i Europa er godt i gang, men der man fortsatt er svært sårbar for forstyrrelser i leveransene av fossil energi. Energisystemet er påvirket av ulike former for klimarisiko: Fysisk risiko gjennom tørke, hetebølger og sviktende nedbør. Og overgangsrisiko fordi teknologier skiftes ut mens reguleringer og politikk formes på nytt.

Å få denne overgangen til å skje på en ordnet måte ville vært krevende også uten Russlands bruk av gassvåpenet. Nå kan det bli ytterligere rystelser. Ukraina-krigen betyr at EU er nødt til å gjøre seg uavhengig av russisk gass, men stopp i gassforsyningen fra Russland betyr også at økonomien i mange land vil bli hardt rammet.

For eksempel kan finansielle kriser slå ut selskaper som er bundet av kontrakter med sine kunder, men som nå må betale mye dyrere for gassen enn avtalt pris med Gazprom som leverandør innebar.

Forbrukerne vil oppleve svært store prisøkninger på energi. I Storbritannia vil for eksempel den garanterte prisen for strøm og gass øke kraftig nå i høst, med ytterligere påslag til vinteren. På toppen av annen kostnadsinflasjon vil det bli svært tungt for mange å bære de økte utgiftene.

Politiske kriser kan oppstå i mange land – særlig når ytterliggående og populistiske partier ser seg tjent med å angripe mer moderate og sentrumsorienterte krefter. Regjeringskrisen i Italia er et ferskt eksempel.

Det applauderes ganske sikkert i Moskva når Mario Draghi går av. Applausen vil tilta når politisk uro blusser opp i nye land. Derfor ligger det et voldsomt ansvar hos Europas politiske ledere når det handler om å finne reelle løsninger og gode krisetiltak.

Mislykkes Europa, så lykkes Putin. Hans håp er et Europa i kaos og opprør.