Nyheten: Assistert av statsminister Erna Solberg, men uten Høyres følgesvenner i Venstre og KrF, presenterte olje- og energiminister Tina Bru fredag stortingsmeldingen om verdiskaping basert på norske energiressurser; «Energi til arbeid.»

Min analyse: Det er ingen tvil om at det har skjedd mye når det gjelder forståelsen av det grønne skiftets kraft i det norske regjeringsapparatet. Det er andre ordvalg i oljebyråkratenes prosa nå enn det var for noen år siden. Paris-avtalen, signalene fra næringsliv og finans, IEA-rapporten om netto null, klimadiplomatiet foran Glasgow; alt peker i samme retning.

Tina Brus energimelding reflekterer et godt stykke på vei alt dette, med satsing på elektrifisering, hydrogen og havvind.

Men den mest krevende delen av det energipolitiske komplekset røres ikke: I oljepolitikken er det fortsatt «keine experimenten», ingen endringer eller justeringer. Ikke en gang opprettelse av et utvalg som skal se på hvordan norsk petroleumspolitikk skal tilpasses Paris-mål og beslutninger fra Glasgow-toppmøtet eller noe i den dur. Noe sånt kunne jo Sveinung Rotevatn og Kjell Ingolf Ropstad fått lov til å presentere, men det er som om oljepolitikken i Høyres øyne er for «viktig» for halvopposisjonelle småpartier.  

Det skal letes videre og lisenser skal utdeles som før. Tross endret virkelighetsforståelse så ligger petroleumspolitikken – inntil videre – dønn fast. Statsminister Erna Solberg har selvsagt rett i at det lettere å si stopp og nei til ny leting for land som har tømt oljebrønnene. Da er det ingen økonomisk nedside ved å slutte av.

Men jobben med «klimatilpasningen» av oljepolitikken overlater Erna Solberg altså til den regjeringen som tiltrer etter høstens valg. Den vil sannsynligvis bli ledet av Jonas Gahr Støre, slik målingene nå ligger an. Høyre og Arbeiderpartiet er langt på vei i et skjebnefellesskap når det handler om de store energipolitiske og strategiske spørsmålene for kongeriket. LO og NHO, Høyre og Ap – her er det krefter som står sammen når det gjelder de lange linjene.