Nyheten: Samarbeidsforumet Prosess21 la denne uken frem en omfattende rapport om hvordan den kraftforedlende industrien i Norge kan vokse fremover. Budskapet er at eksportvolumene kan øke kraftig – gitt de rette rammebetingelsene.

Min analyse: Det kommer rapporter og strategier på rekke og rad om hvordan Norge kan ta seg ut av oljealderen med stil. I forrige uke var en «gigantallianse» på banen med en havvindstrategi. Denne uken er det Prosess21 som peker ut den kraftforedlende industriens muligheter.

Politikken setter rammene, og tre svært viktige forhold peker seg ut.

Det finnes ingen vei til grønn industrivekst ved å gå ut av EØS-avtalen og å rive Norge løs fra øvrig europeisk energisamarbeid. Det er gjennom EUs grønne giv at det skapes marked for norske nullutslippsprodukter – og utbygging av havvind i den sørlige delen av Nordsjøen forutsetter at det går kabler både mot kontinentet/Storbritannia og det norske vannkraftsystemet.

Den politiske, økonomiske og fysiske koblingen til Europa blir derfor helt avgjørende byggeklosser når strategier for Norges vei mot nullutslipp skal legges. Spørsmålet om nye strømkabler er for tiden så politisk «giftig» at ingen vil ta det opp på kort sikt, men om noen år kan bildet se annerledes ut. Det bygges ut store volum vind- og solkraft i våre naboland, og all strøm i Europa blir om noen år CO₂-fri. Vannkraftsystemet er Norges konkurransefortrinn i dette bildet. Mer handelskapasitet behøver ikke å bety høyere strømpriser – snarere tvert imot. Evnen til å lagre overskudd fra vind- og solstrøm i kraftmagasinene kan gi Norge et varig fortrinn fordi andre løsninger, som batterier og hydrogen, er mye dyrere.

Prosess 21-rapporten peker på at det de siste par årene er observert «betydelig økt etterspørsel etter klimanøytralitet fra markedet og betydelig økt lederskap fra EUs side». Det understrekes også at det trengs «metodisk riktig og transparent rapportering på karbonintensitet i produkter, slik at det er mulig å unngå grønnvasking og sikre at forbrukere kan ta klimariktige valg». Diskusjonen om opprinnelsesgarantier på strømmen er en del av dette.

Det trengs systemer som gjør det enkelt å se forskjell på aluminium og aluminium, stål og stål, avhengig av hvordan produktene er fremstilt. EUs arbeid med klimatoll forutsetter at dette er mulig. Klimatoll kommer, men detaljene er usikre. Forhåpentlig vil USA og EU være enige om de store linjene, og Kina oppleve at det er i deres interesse å koble seg på.

Klimatoll vil kunne erstatte andre ordninger som er iverksatt for å hindre karbonlekkasje, slik som gratis utslippskvoter og kompensasjon for CO₂-påslaget i kraftprisen. Disse ordningene koster staten betydelige beløp. Dette kan spares inn hvis trusselen om karbonlekkasje møtes gjennom klimatoll. Pengene som frigjøres, kan brukes for eksempel på tiltak som fremmer ny og kostbar nullutslippsteknologi, i sektorer der staten må ta roller markedet ikke kan ordne.

Ifølge Prosess21 vil det trenges det 56 TWh utover dagens normalårsproduksjon av strøm – i tillegg til det som nå er under bygging – for å være i balanse i 2050. Hvis vi skal ha «rikelig med kraftproduksjon som sikrer relativt lave kraftpriser i Norge må vi bygge enda mer», heter det. Dette er veldig mye strøm – og bør være en dytt i retning av å ta ut potensialet i energieffektivisering, solenergi, oppgradering av eksisterende vannkraft og eventuelt andre tiltak som kan gjennomføres uten for mye politisk bråk.

Vindkraft på land, som stort sett vil være det billigste alternativet for å gi store nye kraftmengder, ser det ikke ut til å være politisk vilje til å bygge ut.

Hva skjer fremover? Prosess21 har et godt råd til industribedrifter som alle bør merke seg. Det riktige er å «planlegge for målet om netto null utslipp, heller enn å vente på at virkemidlene strammes inn og reguleringene kommer på plass».