Nyheten: Ursula von der Leyens “state of the union”-tale onsdag morgen vil ifølgelekkasjene varsle at EU øker ambisjonene for klimapolitikken. Målet om 40 prosent kutt til 2030 skal økes til 55 prosent og nye deler av økonomien foreslås inkludert i kvotemarkedet.

Bakgrunn: EUs større vekt på klimapolitikken får virkninger for Norge fordi vi er «klimamedlem» i EU. Norge tar del i kvotemarkedet (ETS) og målene om kutt i de såkalt ikke-kvotepliktige sektorene skal nås i samarbeid med EU. Dessuten betyr EUs «grønne giv» at det både gjennom endringer i EØS-relevant regelverk og gjennom store felles prosjekter vil være Brussel som setter dagsordenen. Markedsbetingelsene for norsk eksportrettet næringsliv vil i stor utstrekning bli definert gjennom EUs klimapolitikk og den «grønne given».

Min analyse: Forholdet til EU og klimapolitikkens Europa-dimensjon kommer til å bli viktigere frem mot valget. Dette vil sette Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre i en vanskelig og inneklemt posisjon, mens det tjener Erna Solbergs borgerlige regjeringsprosjekt.

Det er grunn til å tro at Jonas Gahr Støre og Erna Solberg vil lese det europeiske bildet ganske likt. Ledelsen i Arbeiderpartiet og Høyre har grunnleggende det samme syn på norsk deltakelse i europeisk samarbeid. De skulle helst sett EU-medlemskap, men de vil uansett verne om EØS-avtalen. Den er – etter deres syn – avgjørende viktig for norsk næringsliv, konkurransekraft, arbeidsplasser og velferd. Og den er viktig utenrikspolitisk. I en ustabil og usikker verden der Norges angloamerikanske venner og allierte bryter avtaler (Boris Johnson) og vil demontere den regelstyrte internasjonale orden ), er det naturlig for et lite land å se mot EU og Tyskland. Norge er tjent med regelstyrt multilateralt samarbeid, ikke den sterkestes rett.