Nyheten: Regjeringen la fredag frem sin grønne krisepakke og en lang rekke andre tiltak som skal bidra til å få norsk økonomi på fote etter koronakrisen.

Min analyse: Det er ikke så lett å få tak på hva regjeringens grønne krisepakke egentlig vil føre til.

På den ene siden bevilges det ganske mye penger til dette og hint. Enova styrkes, grønn skipsfart får penger, energiforskningen tilgodeses – og noen millioner går til gode formål som Eyde-klyngen og Virkes arbeid for sirkulærøkonomi. Samlet stiller staten store beløp til rådighet. De nye tiltakene kommer på toppen av det som fra før bevilges gjennom Enova og det øvrige virkemiddelapparatet.

På den andre siden mangler tiltak som ville forsert omstillingen, gi rask sysselsettingseffekt – og bidratt til å utløse betydelige private investeringer. Skatteendringer for vannkraften, hurtigere utrulling av ladeinfrastruktur, mer støtte til solceller og energieffektivisering i boligmassen; dette er tiltak som kunne gitt arbeidsplasser og verdiskaping på kort sikt, og som samtidig gir positive langsiktige virkninger.

Det er underlig at regjeringen ikke bruker anledningen til å gjøre mer på disse områdene. Det handler i stor grad om å foreta investeringer litt raskere enn man ellers ville gjort – helt etter omstillingsoppskriften fra Joseph Stiglitz med flere.

Og ser vi på de «store tingene», som havvind og hydrogen, så unnlater regjeringen å gjøre strategiske veivalg i stil med dimensjonen på planene som vi ser i EUs grønne giv og i mange europeiske land. Det skal forskes og utredes, men det er ingen vilje til å formulere mål og strategier som samsvarer med kravet om rask overgang til nullutslipp. Nye verdikjeder må utvikles, for eksempel når det handler om hydrogen. Uten at alle puslespillbrikkene faller på plass, så stopper prosjektene opp. Skal det bli noe av dette, så trengs industriell skala.