Nyheten: De økonomiske og politiske effektene av korona-krisen kommer til syne i voldsomt tempo.

Tallenes tale: På fem dager har det kommet inn 45.000 søknader om dagpenger ved permittering. Sterke krisetiltak er helt nødvendig.

Min analyse: For noen få uker siden var det politiske ordskiftet i Norge preget av kjekling om et lass med saker, særlig knyttet til klimapolitikken. Det var grunn til stor bekymring om evnen til å løfte i flokk.

Nå fremstår norsk politikk på sitt beste; helgens politiske dugnad for å spenne et best mulig sikkerhetsnett under både bedrifter og enkeltpersoner som rammes av korona-krisen er et bevis på at vårt politiske system evner å handle rasjonelt til fellesskapets beste når det trengs.

Vi kommer til å trenge mye mer av dette fremover. Den økonomiske nedgangen slår nå inn over Norge og våre europeiske naboland med veldig styrke. Vi vet ikke når det bunner, vi vet ikke hvor dyp krisen blir, men vi kan være sikre på at det blir tøft.

Hvordan korona-krisen vil prege oppkjøringen til valget er for tidlig å si, men lettvinte utspill og dyrking av konstruerte konflikter vil forhåpentligvis møte mindre applaus.

Ser vi forbi den akutte helsetrusselen, trengs et program og en visjon om hvordan vi kan ta oss ut av krisen og skape et bærekraftig og godt samfunn; velferd og velstand for alle, levert med nullutslipp.

• I hvilke sektorer er det grunnlag for grønn vekst?
• Hva kan vi få i gang fort?
• Hva er det som kombinerer sysselsetting og verdiskaping med en langsiktig og bærekraftig økonomisk utvikling?

Det er svarene på disse spørsmålene partiene må gi oss.

Vi vet at oljen ikke kan være navet norsk økonomi skal bygges rundt på tyvetallet.

Det store bildet: Europa stenges nå ned. Effektene kommer i steg og trinn, men det skjer ekstremt raskt. Turistnæring, kultur, sport, hoteller og flyselskaper er de første.

Mandag kom det melding om at store bilfabrikker stenger ned. Medregnet underleverandører sysselsetter Europas bilindustri 14 millioner mennesker.

Svært mange selskaper vil oppleve redusert inntjening og trussel om konkurs. Det er børsuro og fallende aksjekurser.

Finansnæringen speiler det øvrige næringslivet og norske banker er – ifølge Danske Bank Markets – mer utsatte enn i de andre nordiske landene på grunn av oljeavhengigheten.

Svaret, i alle europeiske land, er store krisepakker fra myndighetene. De er ulike i innretning, tilpasset nasjonale forhold. Dette er helt nødvendig og riktig, slik Martin Sandbu skriver i FT. Krisepakkene kan sørge for at etterspørselen raskt kommer tilbake når det bunner ut.

Hvor stor nedgangen blir vet vi ikke, men Sandbu viser til et enkelt regnestykke. Hvis nedstengning gir halv fart i en måned, og to-tredelers fart i to måneder, så er nedgangen i BNP 10 prosent på årsbasis.

Det er statene som nå agerer, ikke EU. Men når vi skal i gang igjen, er landene tjent med å samarbeide – i tråd med EUs grønne giv. Investeringene som settes i gang må gå inn i sektorer som både gir jobbskapende vekst og utslippsreduksjoner.

Arbeidsledigheten, både i Norge og i våre europeiske naboland, kan nå nivåer vi ikke har sett i manns minne. Evnen til å få i gang hjulene vil være avgjørende for å unngå sosial nød og dype kriser. Men hvilke «hjul» settes i gang?

De grunnleggende problemene – knyttet til klima og natur – er der like fordømt. Det er ikke til å komme bort fra at korona-viruset skyver andre ting vekk fra den politiske agendaen, men når vi skal ut av krisen må tiltakene komme i sektorer som bringer oss mot nullutslipp og en mye mer ressurseffektiv og mindre sårbar økonomi. Dette gjelder for alle land.

Hva skjer fremover? Det er kanskje mye å be om, men det må være lov å håpe at korona-krisen leder oss til «bunnen» når det gjelder troen på at isolasjonisme og nasjonalisme er løsninger på noe som helst.

De siste årene har vi – med USA under Donald Trump som fremste drivkraft – sett hvordan det multilaterale internasjonale samarbeidet blir nedprioritert og undergravd. Samtidig avviser Trump og hans likesinnede kunnskap som grunnlag for politisk handling. Dette har vi sett i klimapolitikken, og langt på vei også i håndteringen av korona-krisen.

Både korona-krisen, den økonomiske nedgangen som følger i fotsporene, og nær sagt alle andre globale utfordringer, krever internasjonalt samarbeid og kunnskapsbasert politikk.

Velfungerende markeder og global handel vil vi trenge også på veien mot nullutslipp og i all tid etter at det målet er nådd.

Men mange verdikjeder kan med stor fordel bli mer lokale og regionale. Matproduksjonen kan ikke være avhengig av innsatsfaktorer fra den andre siden av kloden. Avfall kan ikke sendes jorden rundt, men må inngå i sirkulære forretningsmodeller.

Enten vi snakker om det lokale, regionale, nasjonale, europeiske eller globale politiske nivået, så må den grunnleggende tenkningen være den samme: Det trengs kraftfull handling, basert på kunnskapsbasert politikk, samarbeid og kollektiv innsats. Da kan vi finne løsninger både på de kortsiktige og langsiktige krisene.