Bare så det er slått fast innledningsvis: Det er riktig å satse på havvind, både av hensyn til den norske energiforsyningen og industriens muligheter for internasjonal vekst. Havvind er en stor og viktig del av omleggingen til et nullutslipp energisystem både i Europa og ellers i verden, og norske aktører bør sikte mot å ta en betydelig del av denne kaken.

Men det vil ikke være gratis å komme i gang med havvind i betydelig målestokk. Hvordan man gjør det, vil ha stor betydning.

Se på dette serviettregnestykket, ment som en illustrasjon på omtrent hva dette vil koste.

Flytende – på Utsira Nord

Prosjektene på Utsira Nord skal bygges med flytende vindmøller, en teknologi som er mindre utprøvd og dyrere enn bunnfaste møller. Det er snakk om å installere 1,5 GW kraftproduksjon, noe som røft regnet vil gi 6 TWh strøm.

Hvilken pris utbyggere vil kreve for å bygge ut, vet vi ikke. Men med en forutsetning om kr 1,20/kWh, ledning til land inkludert, så vil det årlig måtte betales 7,2 milliarder kroner for strømmen. Med en langsiktig strømpris i det nordiske markedet på kr 0,5/kWh, som er prisleiet NVE regner med, vil det trenges en subsidie på kr 0,7/kWh tilsvarende 4,2 milliarder kroner i året. Selv om utbyggere skulle klare å bygge for kr 0,9/kWh, ville det årlige subsidebehovet være 2,4 milliarder kroner.

Investeringsstøtte, for eksempel fra Enova, kan ta ned det årlige subsidiebehovet, men penger til dette må også hentes et sted.

Sørlige Nordsjø – bunnfast

Prosjektene i Sørlige Nordsjø skal etter planene omfatte 3 GW. Fordi dette er bunnfaste møller, er prisen lavere. Men det er langt til havs og dypere enn mange andre steder. La oss si at det kan bygges for en kostnad i spennet kr 0,6/kWh–kr 0,9/kWh. Med 12 TWh strøm, vil kostnaden for strømmen være mellom 7,2 og 11,1 milliarder kroner. Målt mot en strømpris på kr 0,5/kWh, snakker vi om et subsidiebehov i størrelsesorden 1,2–5,1 milliarder kroner årlig.

Vi må altså regne med et samlet årlig subsidiebehov i størrelsesorden 3,6–9,3 milliarder, hvis det norske kraftmarkedet tilføres 18 TWh. Det er en betydelig mengde strøm. Dette volumet elektrisitet vil føre til lavere strømpriser i markedet enn vi ellers ville hatt, men etterlater altså samtidig en subsidieregning noen må plukke opp.

Store subsidiebehov

Hvis vi sier at det totale årlige subsidiebehovet er 6 milliarder kroner, og fordeler dette på et samlet årsforbruk på 150 TWh, må det betales et påslag, en «havvind-avgift» på 4 øre for hver kWh produsert. Med dagens skyhøye strømpriser ville det knapt vært merkbart, men i «normale» tider vil det være betydelige penger.

• Les også: Ingen havvind fra Nordsjøen før om ti års tid

Det var en slik modell som ble valgt da ordningen med grønne sertifikater ble innført, bortsett fra at industrien ble unntatt for kostnadene. Nå har kostnadene ved vindkraftutbygging på land falt så mye at sertifikatene er verdiløse, heldigvis for forbrukerne. Skulle den kraftforedlende industriens forbruk unntas også for en slik «havvind-avgift», for å støtte industrien, ville andre strømkunder måtte betale 5-6 øre ekstra pr kWh – eller ca. 500 kroner i året for en gjennomsnittsholdning.

Taperne ved en slik utbygging ville være eierne av eksisterende kraftproduksjon, altså i hovedsak vannkraften. Med 18 TWh ny produksjon, ville prisene blitt lavere enn ellers. Men mye nytt forbruk vil dempe priseffekten. For husholdninger og næringsliv, som må plukke opp subsidieregningen, er spørsmålet om kostnadene ved subsidiene overstiger den prisdempende effekten fra den nye kraften som kommer på markedet.

Med varig høyere strømpriser, vil subsidiekostnadene gå ned. I perioder med svært høye strømpriser, slik vi har i vinter, vil til og med flytende havvind være «in the money». Hvordan prisbildet vil se ut om åtte-ti år, er imidlertid svært usikkert. Enorme mengder ny fornybar energi i Nordsjø-bassenget vil utvilsomt påvirke prisdannelsen på strøm.

Denne usikkerheten tilsier at det bør etableres en ordning med såkalte differansekontrakter, som betyr at utbyggerne er sikret en gitt pris over en viss periode. Dette kan gi lavere finansieringskostnader fordi utbyggernes avkastning er garantert av verdens rikeste stat.

Striden om hybridkabler

Striden mellom Senterpartiet og Arbeiderpartiet om såkalte hybridkabler fra Sørlige Nordsjø kan løses ved å velge ulike modeller for ulike byggetrinn – der ledning bare inn til Norge er modellen i første byggetrinn, mens videre ekspansjon kobles mot Europa eller Storbritannia.

• Les også: Økende trykk på utbygging av havvind og nye kabler i Nordsjøen

Det gir ingen mening å satse stort på havvind i Norge uten at det skjer i samarbeid med nabolandene. Det må også skje på en måte som gir reell verdiskaping. Da må deler av kraften kunne gå til markeder som betaler mer enn det nordiske, altså Storbritannia eller kontinentet. Det er på den måten utbyggerne mener det går an å få til dette uten subsidier, gjennom de omstridte hybridkablene.

SVs Audun Lysbakken vil sende regningen til oljeselskapene. Det er i realiteten å sende den til Oljefondet, fordi statens andel av kostnadene er så stor gjennom oljeskatteregimet.

Havvind er bare et av de store grønne industriprosjektene som vil trenge gunstige statlige rammebetingelser, altså støtte i en eller annen form. Ammoniakk, karbonfangst, hydrogen – det er mange prosjekter som vil ha hjelp fra staten. Staten er rikere enn noen gang, på grunn av de høye gass- og strømprisene, men handlingsregelen setter skranker for hvor mye som kan brukes.

Å sende regningen til forbrukerne er neppe en idé som vil være veldig populær. Det måtte i så fall kombineres med en eller annen ordning som holder strømprisene i sjakk.

Det er ganske mange spørsmål som må avklares før noen kan ta en beslutning om faktisk å bygge havvind. Det er investeringer på mange titalls milliarder vi snakker om.