Nyheten: Et mindretall i Høyres programkomite, bestående av tidligere Unge Høyre-leder Sandra Bruflot, Oslo Høyres leder Heidi Nordby Lunde og fiskeriminister Odd Emil Ingebrigtsen, ønsker innstramminger i oljeskatten. Formuleringen de vil ha vedtatt på partiets landsmøte er «å gå gjennom og evaluere skatte- og avgiftssystemet for petroleumsnæringen for å skjerme staten for økt risiko».

Min analyse: Forslaget fra Bruflot er viktig av mange grunner. Det bidrar til et åpent ordskifte, som etter hvert kan danne grunnlag for et bredt politisk flertall bak en oljepolitikk tilpasset realitetene i Paris-avtalen og klimarisikoen en fossil stormakt som Norge står overfor.

Premisset for forslaget er udiskutabelt. Klimapolitikken vil redusere verdien i olje og gass. I neste omgang kommer spørsmålet: Er norsk oljepolitikk, herunder skattesystemet, innrettet for å møte denne utviklingen?

Staten tar stor risiko i dagens skatteregime, og dette ble forsterket gjennom endringene som ble gjort da næringen fikk koronapakken i fjor vår. Et skatteregime som er utviklet for vekst og ekspansjon, er ikke det riktige i fasen vi går inn i når oljealderen skal avrundes. I Klimaomstillingsutvalgets rapport er det en ganske moderat formulering, som kanskje kan vinne oppslutning når oljeskatteregimet skal tilbake til «normalen». Oljeskatten bør endres slik at den «er nøytral og ikke medfører at investeringer som er ulønnsomme før skatt, blir lønnsomme etter skatt. Utvalget anbefaler at ett eller flere av fradragene i særskatten må gjøres mindre gunstige for selskapene enn de var ved inngangen til 2020.»

Sammen med andre innspill i debatten baner Sandra Bruflots forslag også vei for en større diskusjon om statens rolle i omstillingen vi står oppe i.

Alle kjenner Paris-avtalens mål og vet at det betyr mindre verdier i olje og gass. Private investorer blir mer tilbakeholdne. Den norske statens svar på dette gjennom oljeskattepakken var å ta en større rolle, mer risiko – i en del av energisektoren som over tid skal ned. Dette er et paradoks, men næringer i nedgang, som har stor politisk innflytelse, vil rope på staten, både i Norge og ellers. Dette øker risikoen for at vi holder for mye fast i oljen – for lenge.

Men det er langt fra risikofritt på den «grønne siden» heller. Appetitten på statlige bidrag er stor, for eksempel illustrert gjennom arbeidet stjerneøkonomen Mariana Mazzucato gjør for tankesmien Manifest.  Også ulike NHO-initiativ innebærer ønske om at staten skal bruke mye penger på ulike tiltak som skal skape grønn vekst i industrien.

Hvilken rolle staten skal spille i det grønne skiftet, og hvordan vi får mest for pengene, er et svært sentralt tema. Vi kan ikke organisere oss slik at all risiko og kostnader havner på statens hender, mens private aksjonærer har oppsiden.

Det er behov for at både de rødgrønne og de borgerlige partiene klargjør tydeligere hvordan de ser for seg statens rolle, både som eier i viktige selskaper og som tilrettelegger for store grønne industriprosjekter.

Hva skjer fremover? Den viktigste langsiktige jobben for regjeringen som tiltrer etter valget blir å lose Norge gjennom den grønne omstillingen. Landsmøtene i partiene vil gi viktige signaler om retning og kurs – også om Paris-avtalens innhold og klimatrusselens dimensjon er tilstrekkelig forstått. Forslaget fra Sandra Bruflot og hennes medspillere betyr at Høyres landsmøte får en debatt om dette. Det er i seg selv viktig – selv om forslaget ikke skulle vinne frem i denne omgangen.