I nyhetene: Få dager igjen til valget. Det er 99 prosent sjanse for regjeringsskifte, mener valgforsker Jørgen Bølstad.

• Lytt til podkasten der Bølstad analyserer valget i samtale med Kirsten Øystese.

Naturvernforbundet har i en effektiv kampanje satt søkelys på inngrepene knyttet til motorveiutbygging i regi av Nye Veier. På Sørlandet hamres det plass til fire felt og 110 km/t gjennom knausete terreng, men det ser ut til å kunne bli litt mer gjenbruk av «gamle veier» fremover.

I Trøndelag står strid om hvor mye kornjord som skal ofres for at turen mellom Trondheim og Steinkjer skal kunne kjøres litt fortere, og på Lillehammer er Lågen-deltaet i spill.

På Ringerike betyr kombinasjonen av ny Bergensbane og firefelts motorvei at meget grøderik mark, dyrket i flere tusen år, asfalteres. Ingen kommune i Norge har så høye kornavlinger per dekar som Hole. Køen fredag ettermiddag blir nok borte med den nye veien, men den samfunnsøkonomiske gevinsten ved at hyttefolket kommer 30 minutter raskere til Hemsedal eller Beitostølen er neppe mye over null.

Nye Veier bygger billigere og fortjener ros, sa samferdselsminister Knut Arild Hareide på #dax18 for noen dager siden.

Et alternativt syn er at motorveiene representerer et uttrykk for gnien stormannsgalskap.

Norge, mot slutten av oljealderen, ville ha mye ny og rask vei, men orket ikke å betale litt ekstra for mer skånsomme løsninger. Derfor raserte vi dyrket mark, elvedeltaer og annen urørt natur – fordi vi ikke nøyde oss med 90 km/t, men så det som en menneskerett å sette cruise-kontrollen på 110.

Min analyse: Sammen med den politiske striden om avgiftene på bensin og diesel, avslører striden om store motorveiutbygginger behov for en full gjennomgang av både bil- og samferdselspolitikken.

Motorveiutbyggingene er svært kostbare, de krever store naturinngrep, og den samfunnsøkonomiske lønnsomheten er ofte tvilsom. Den kan, på papiret, forbedres ved å forutsette stor trafikkvekst og ved å prise tidsbesparelser høyt. På den andre siden vil økte CO₂-priser, prising av naturinngrep og mer nøkterne anslag for trafikkvolum, dempe lønnsomheten. Med andre ord er det forutsetningene som avgjør hva konklusjonen blir.

Samtidig vet vi at biltrafikken skal over på strøm. Klimagassutslippene fra veitrafikken skal til null. Statens inntekter fra diesel- og bensinavgifter vil falle år for år. Sammen med bortfall av avgifter fra nybilsalget, betyr dette at statens inntekter fra bilbruk faller.

På den ene siden har vi altså et kostnadssluk i form av ny veiutbygging. På den andre siden har vi et avgiftssystem for bil- og bilbruk som tapper staten for inntekter. Dette kommer ikke til å gå ihop. Det er behov for reformer som tar ned samferdselsinvesteringene og som øker statens inntekter fra bilbruk.

Samtidig er det ingen tvil om at veisystemet i store deler av landet trenger både opprustning og bedre vedlikehold.

Disse problemstillingene blir en ny regjering nødt til å ta fatt i.

Uansett nivå på videre utbygging vil det være et opplagt svar å innføre veiprising. Det trengs et system som kan fungere i overgangen fra fossilalderen til en tid da alle kjøretøyer er nullutslipp.

Veiprising både kan og bør differensieres etter geografi, tidspunkt og kjøretøyets art. Prisene bør være høye i rushtiden, lavere når trafikken er liten. De bør naturligvis være høyere i sentrale strøk enn i utkantene. Poenget er å utnytte den eksisterende kapasiteten i veisystemet bedre.

Veiprising kan erstatte bompenger, som ofte rammer svært tilfeldig. Elbilister må selvsagt også betale, men satsene må differensieres slik at det koster mer å kjøre en stor og tung elbil enn en liten og energieffektiv. Dette handler også om bilens konkurransekraft mot kollektivtrafikken. Når det er tilnærmet gratis å kjøre bil, så vinner bilen foran bussen. Mer biler, og forventning om enda flere biler, styrker også argumentet for mer motorvei.

Når det gjelder de store samferdselsprosjektene, må hensynet til natur og dyrket mark veie tyngre. Vi går inn i en fremtid med klimaendringer. Det må tenkes langsiktig. Matvaresikkerhet kommer til å bli viktigere. Klimarisikoen øker. Et opplagt svar er å styrke jordvernet. Landbruksareal er en svært verdifull ressurs. En golfbane kan pløyes opp. Asfalt er umulig å bli kvitt.

Hva skjer fremover? Det må finnes en ny balanse i samferdsels- og bilpolitikken som stopper, eller i alle fall demper, motorveiprosjektene. Holder det å kjøre i 90 km/t, istedenfor 110 km/t, så kan vi spare både milliarder av kroner og store naturinngrep. Kanskje «erkefiendene» i Senterpartiet og MDG kan finne hverandre når det gjelder jordvern? SV er vel stort sett mot motorveier og Ap vil legge mer vekt på natur og klima. Kan de sammen legge grunnlag for en betydelig kursjustering?

Dette er en del av politikken der man bør kunne forvente ny kurs om de rødgrønne vinner valget.