Sps nestleder Ola Borten Moe skriver i en kronikk at han tror «Kina ler hele veien til banken når de følger utviklingen i Norge». Resonnementet er at klimapolitikken i Norge og Europa gjør oss fattigere og kineserne rikere – fordi vi skal kutte våre utslipp, mens Kina øker sine.

Fristelsen til å søke den siste fossile profitten kan være stor både i små demokratier og store diktaturer, men det er i teknologier og løsninger som kan ta verden mot nullutslipp at det er muligheter for verdiskaping og vekst.

Det er ikke slik at Norge har «sporet av» i klimapolitikken, slik Sps nestleder hevder. Det er EU og USA som sammen må få Kina og øvrige sinker på rett spor, og Norges rolle må være å bidra mest mulig konstruktivt i det globale klimadiplomatiet.

I Europa og Norge må vi stille oss spørsmål om hvordan vi skal forholde oss til Kina i klimapolitikken. Vi er kinesernes kunder, og det er tendenser til logring for Kina på klimafeltet som det saklig sett ikke er grunnlag for. Samtidig viser Kinas satsing på teknologier som er viktige i det grønne skiftet at de kinesiske lederne har forstått at klimapolitikk har kommet for å bli. Det er ikke et forbigående forhold man kan skjerme seg imot.

Klimatrusselen i seg selv, og vissheten om at verden skal mot nullutslipp, skaper viktige rammer for beslutningstakere i alle verdens land. Det er denne erkjennelsen som gjør at storkapitalen forlater fossile industrier og søker mot det grønne. 

I vår verdensdel er det bare EU – gjerne i samarbeid med Storbritannia – som har muskler til å presse kineserne. Med en kobling mellom klima- og handelspolitikken, og blikk mot utslippene som oppstår i hele verdikjeden, kan EU sette press på Kina med sin markedsmakt. Satt på spissen: Hvis dere ikke følger våre regler, så kjøper ikke vi varer Made in China. Det er denne logikken som ligger bak EUs planer om karbontoll. Forhåpentlig vil Europa og USA i hovedsak velge en felles linje, som gjør at Vesten kan stå samlet.Signalene fra Biden-administrasjonen er tydelige.