Arbeiderpartiets mantra om å «utvikle, ikke avvikle» oljesektoren vil bli satt på prøve når Wisting-feltet i Barentshavet nå nærmer seg politisk behandling. Mandagens Dagsnytt 18-debatt mellom Naturvernforbundets Truls Gulowsen og Aps energipolitiske talsperson, tidligere Hammerfest-ordfører Marianne Sivertsen Næss, er en forsmak på hva vi har i vente.

300 km fra land

Forhistorien er denne. Det østerrikske oljeselskapet OMV gjorde i 2013 et oljefunn langt nord i Barentshavet. Operatøransvaret ble senere overtatt av Equinor, som nå planlegger å legge frem en plan for utbygging og drift (PUD) innen utgangen av 2022. Rekker Equinor denne fristen, vil Wisting bli omfattet av skattepakken oljesektoren nå nyter godt av. Det gjør prosjektet langt mer lønnsomt sett fra selskapets ståsted.

Equinor mener Wisting kan produsere fra 2028 og i de kommende 30 årene. Feltet ligger i overkant av 300 km fra land, ganske langt nord i Barentshavet, vesentlig nærmere Bjørnøya enn Hammerfest.

Naturvernforbundet, Greenpeace, WWF, Natur og Ungdom, BirdLife Norge og NSR – Norgga Sámiid Riikkasearvi – har sendt inn et felles høringsinnspill i forbindelse med konsekvensutredningen. Merknadene fra miljøvernerne og de samiske interessene tilsier at dette blir en ytterst krevende sak for olje- og energiminister Terje Aasland. Mulighetene for å trenere og forsinke vil være mange – og jo lengre prosjektet skyves frem i tid, jo mer øker den finansielle klimarisikoen på statens hånd. Jo bedre det globale klimastrevet lykkes, jo mer hastverk med å få oljen opp.

• Les også om Miljødirektoratets ytterst kritiske høringsuttalelse i DN.

Tilgang på kraft

Men bøygene er mange. Den første handler om å sikre at prosjektet får tilgang på kraft. Det forutsetter at det bygges en drøye 50 km lang ledning fra Skaidi til Hammerfest. Den berører samiske interesser og i lys av Fosen-dommen er det slett ikke rett frem å få den bygd.

Denne kraftledningen er også en forutsetning for elektrifisering av LNG-produksjonen på Melkøya. Dette er et nødvendig prosjekt hvis Norges skal kutte klimagassutslippene i kvotesektoren (industri, oljesektor) slik Hurdalsplattformen legger opp til. Samtidig betyr Melkøya-elektrifisering et stort kraftbehov. Ifølge KraftFraLand-utredningen fra 2020 trengs det 2,6 TWh. Med Wisting på toppen, øker kraftetterspørselen i Finnmark med omkring 3 TWh. Dette vil gjøre et betydelig innhogg i det nordnorske kraftoverskuddet. KraftFraLand-utredningen sier at kraftprisene i 2030 vil øke med nesten 6 øre/kWh som følge av Melkøya-elektrifiseringen.

I teorien kan det lett produseres slike kraftmengder i Finnmark ved å bygge ut mer ny vindkraft. I praksis er det ikke fullt så enkelt. Vindkraft betyr naturinngrep og konflikt med miljø- og reindriftsinteresser. Politikere som tar lett på dette, vil møte ubehagelige overraskelser – enten gjennom politisk kamp eller til sist i rettssalene.

Vindkraft for olje?

Når saken drøftes i et omstillingsperspektiv, er det også grunn til å spørre:

• Gir det mening å bygge ut store mengder vindkraft for å legge til rette for en av verdens nordligste oljeutbygginger – og for å pynte på klimaregnskapet til en LNG-fabrikk der utslippene uansett er en del av det europeiske kvotesystemet?

Andre og grønnere industriprosjekter i Finnmark og ellers i Nord-Norge kan ha atskillig mer fremtid for seg enn både Wisting og Melkøya-elektrifisering. Fornybar kraft er ingen uendelig ressurs, selv om Nord-Norge akkurat nå har et ganske stort kraftoverskudd. Mer industri, både på norsk og svensk side, vil raskt gi økt etterspørsel.

Med Aps «utvikle, ikke avvikle»-mantra er spørsmålet om oljerelaterte prosjekter – Melkøya og Wisting – vil forsyne seg så friskt av kraftoverskuddet at det ikke blir nok strøm til industri som er grønn «på ordentlig».

Klimarisiko

Miljøargumentene mot bygging av Wisting-feltet er grundig gjort rede for i høringsuttalelsen fra miljøorganisasjonene. Den drøfter også klimarisikoen, knyttet til de finansielle sidene ved prosjektet. Organisasjonene etterlyser utredninger om den finansielle risikoen. Hvis klimapolitikken lykkes og oljeetterspørselen faller i tråd med 1,5 graders-scenarioer, kan det ende med tap for staten – ifølge miljøorganisasjonenes beregninger.

Et ytterligere argument som tilkommer, er vurderingene Norsk Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) har gjort i lys av Høyesteretts dom i klimasaken. NIM mener klimavirkningene av eksporterte forbrenningsutslipp skal utredes på PUD-stadiet. Dette har ikke Equinor gjort – og miljøorganisasjonene stiller nå krav om at det gjennomføres før en eventuell søknad om PUD kan behandles videre.

Spørsmålene om den finansielle klimarisikoen og ansvaret for utslipp utenfor landets grenser understreker utfordringene oljelandet står overfor: Hvor lenge skal vi fortsette som før – uten at klimaspørsmålet i realiteten spiller noen rolle for hvordan den norske oljepolitikken utvikles «på bakken»?

Kanskje er det paradoksalt, men i realiteten er det Equinor som sitter med mye av makten her. Hvis selskapet tar raskere steg i sin omstilling, slik investorer nå krever, er det prosjekter som Wisting som havner i den evige møllposen.