Det kanskje mest bemerkelsesverdige trekket i norsk energidebatt de siste par årene er at det har blitt så mye snakk om kjernekraft. Jonny Hesthammer og hans makkere har klart å løfte frem kjernekraft som en mulig vei til utslippsfri kraftproduksjon i Norge, og skriver intensjonsavtaler med kommunepolitikere og lokalt næringsliv både her og der.

Noe av entusiasmen for kjernekraft har uten tvil å gjøre med vindkraftmotstand. Det er brukt mye spalteplass på nedrakking av fornybar energi – og særlig vindkraft – fra ivrige kjernekrafttilhengere som Jan Emblemsvåg, professor ved NTNU.

De som har tid til slikt, kan også finne mange timelange podkaster om temaet med Wolfgang Wee som vertskap.

For lokalpolitikere som ser behovet for ny kraft som et viktig trekk for å sikre arbeidsplasser, men som samtidig møter stor motstand mot vindkraft, blir kjernekraft fort et attraktivt alternativ å ty til. At det selv med de aller mest optimistiske forutsetninger ikke er mulig å se for seg kjernekraft i Norge før vi nærmer oss 2040, ser ikke ut til å være noe hinder for entusiasmen.

Det er ikke så rart at NHO – med foreningene Norsk Industri og Fornybar Norge i spissen – oppfatter kjernekraft-hypen som en trussel. Prognosene viser at Norge kan gå mot et kraftunderskudd i løpet av noen år, og det eneste som kan bøte på dette i det korte og mellomlange bildet, er vindkraft på land. Vindkraft kan også produseres billig, slik at dette er attraktivt for industri som ser lave kraftpriser som et viktig fortrinn. Men billig vindkraft forutsetter naturligvis at det er aksept for å bruke attraktivt areal – altså områder hvor det blåser mye – til vindkraft. Hvis det ikke er vilje til å akseptere naturinngrepene som følger med, så blir ikke dette noe av.

Rapporten Rystad Energy har laget for NHO viser at kjernekraft ikke kan avvises på sikt, men at det ikke er noe alternativ de nærmeste to tiårene.

Men i stedet for å diskutere realismen i kjernekraftutbygging, har Norsk Industris Knut Sunde og NTNU-rektor Anne Borg sørget for at det er akademikeres rett til å ytre seg som nå er det sentrale i debatten. NTNU-forskerne Jonas Kristiansen Nøland og Martin Løland Hjelmeland har selvsagt all rett til å angripe konklusjonene i rapporten fra Rystad. De vet også å skape oppmerksomhet om sin sak, ved å bruke uttrykk som «bestillingsverk» om arbeidet som er utført. Hadde Norsk Industris Knut Sunde og NTNU-rektor Anne Borg latt dette passere som en del av det alminnelige ordskiftet, så ville de sluppet bråket som nå utspiller seg. Nå skal saken drøftes i et ekstraordinært styremøte ved NTNU fredag.

Det er langt fra tillitvekkende at rektor ved landets største universitet klarerer sine leserinnlegg med en NHO-direktør. At mange ved NTNU og ellers i akademia reagerer, bør ikke overraske. Som Anine Kierulf sier; Borg ser ikke ut til å «forstå forskjellen på hva institusjonen står for og hva den frie, enkelte forsker står for». Kierulf, som er førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett på Universitetet i Oslo, ledet i 2022 en utredning om akademisk ytringsfrihet.

Konklusjonen må derfor være at NHOs forsøk på å parkere kjernekraftdebatten har sporet av. Det er synd, fordi det er mange sider ved kjernekraft som fortjener søkelys. Økonomien er én side. En annen er tidsperspektivet. Det er ikke slik at de såkalte SMR-reaktorene kjernekraftentusiastene løfter frem, er hyllevare. Tvert imot er dette teknologi som har langt igjen til kommersialisering. Det er slett ikke sikkert at de vil gi rimelig strømproduksjon, selv om avfallsproblemene kanskje er løsbare. Det er heller ikke sikkert at så mange vil ha et kjernekraftverk som nabo, selv om det akkurat nå oppfattes som mer fristende enn å ha utsikt til vindmøller.

• Klimastiftelsen ga ut et temanotat om kjernekraft i høst. Der er mange problemstillinger knyttet til kjernekraft belyst.

Det er ingen grunn til automatisk å avvise kjernekraft som mulig løsning. Kjernekraft er arealeffektiv kraftproduksjon, og det er kanskje det beste argumentet. Men det er altså ingen rask løsning.

Kjernekraft i Norge er uansett langt frem og må derfor ikke blandes inn i debatten om samfunnets behov for mer kraft på kort sikt. Selv om Norge skulle beslutte å bygge SMR-kraftverk i fremtiden, tar ikke det bort behovet for energieffektivisering og utbygging av mer fornybar energi de kommende 10-15 årene.