Fryselagrene er stappfulle og i landbruket diskuteres tiltak som kan få ned kjøttproduksjonen. Bøndene tilpasser seg en lavere etterspørsel. Dette vil i sin tur påvirke klimagassutslippene fra det norske landbruket, særlig når det gjelder metan fra drøvtyggere.

Lavere kjøttforbruk gir ikke klimagassreduksjon uten at tilbudssiden tilpasser seg. Det er antallet dyr, og hvor lenge de lever, som avgjør størrelsen på metanutslippene. Skal utslippene fra det norske landbruket vesentlig ned, så er altså antallet dyr den avgjørende faktoren.

Samtidig er det umulig å se for seg en fornuftig utnyttelse av de norske arealressursene uten at vi har et grovfôrbasert landbruk over hele landet. Det betyr at drøvtyggerne – kua og sauen – har sin naturlige og nødvendige plass til evig tid. Men spiser vi litt mindre kjøtt, og utnytter kjøttet bedre, så trengs det færre dyr.

Dette resonnementet er tydeligvis så «giftig» for Ap/Sp-regjeringen at det er nær tabu å antyde at litt mindre kjøtt på tallerkenen gjør klimajobben lettere. Ifølge tidligere klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn er hans etterfølger Andreas Bjelland Eriksen «mer kjøttvennlig» enn landbruksministrene fra Senterpartiet.

Landbruket – og regjeringen – setter sin lit til metanhemmende ingredienser i kufôret. Lykkes slik «tekno-fiks», kan antallet dyr opprettholdes.

Matsystemet har en viktig plass i rapporten fra Klimautvalget 2050 og Cicero har belyst anbefalingene og konteksten på et frokostseminar som kan ses i opptak.

Når det handler om kjøtt og klima, er det drøvtyggerne som oftest er «skurken» i fortellingen. Storfe og sau representerer metanutslipp som ikke er mulig å bli kvitt. Derfor er det også utslipp fra landbruket som nesten er det eneste som får lov til å være igjen når Klimautvalget 2050 viser oss hvordan Norge kan nå 90–95 prosent utslippsreduksjon til 2050.

Vitenskapelig riktigere måter å «veksle inn» metan til CO₂ på når utslippene bokføres vil gjøre drøvtyggerkjøttet mer konkurransedyktig når det gjelder klimaavtrykk, forklarte Nibio-forsker og utvalgsmedlem Audun Korsæth på Cicero-seminaret. Men vegetabilske kilder kommer uansett regnemåte bedre ut enn kjøttet.

Den store landbrukspolitiske utfordringen handler om å sikre at vi tar vare på arealressursene over hele landet og sørger for at unge folk velger et liv som bønder.

Drøvtyggerne har den fordelen at de kan utnytte gras og grovfôr, mens kylling, svin – og laks – langt på vei er foredlet korn. Kua og sauen kan i prinsippet livnære seg på arealer som ikke er egnet til dyrking av korn eller andre matvekster, i motsetning til svin, kylling og laks. Både til kylling- og lakseproduksjon importeres det store mengder soya og andre ingredienser til kraftfôr. Dette er med på å sette store avtrykk i form av arealbruk i andre deler av verden. Også dette poenget gjør at det er avgjørende å vedlikeholde og utvikle det grasbaserte landbruket, særlig i de delene av landet som i liten grad er egnet for korn- eller grønnsaksproduksjon.

Samtidig subsidieres kraftfôr i Norge. Det gjør at svin og kylling blir kunstig billig, men det påvirker også grovfôrets verdi. Det blir relativt sett billigere å gi kua kraftfôr enn gras.

Det er særlig forbruket av kylling som har økt i Norge de siste tiårene. Litt forenklet har kyllingen lagt seg på toppen av det øvrige kjøttforbruket. Den kan produseres effektivt og rimelig, og den har nok også hatt drahjelp fordi den har lavere klimagassavtrykk enn rødt kjøtt.

Denne høsten har gitt oss en rad avsløringer og skandaler knyttet til den mest klimaeffektive og billigste produksjonen av animalsk protein, nemlig lakseoppdrett og kyllingproduksjon. Industriell produksjon av laks og kylling settes imidlertid under press når det viser seg at dyrevelferden er dårlig og miljøavtrykket stort. Når det ryddes opp i dette, blir det dyrere både med kyllinglår og laksefilét.

Som professor emeritus i fiskehelse Trygve Poppe sier, er det nødvendig å redusere sykdomsrisiko og bedre laksens velferd. Det koster naturligvis penger, akkurat som det koster å la kyllingene leve litt lengre og vokse litt saktere. Da trengs det mer fôr – og produksjonen blir derfor dyrere.

Miljøproblemene knyttet til smoltproduksjon er en annen side av samme sak. Det er billigere å sende kloakken fra anleggene rett i havet, enn å rense den.

Laksen blir helt sikkert dyrere å produsere med forsterkede krav til miljøpåvirkning og dyrehelse, men det er ingen vei utenom.

Debatten om matsystemet må handle om kutt av klimagassutslipp, men også om andre forhold knyttet til miljø og bærekraft. Vi må både som samfunn og som forbrukere rett og slett venne oss til å betale hva det koster å produsere maten på en måte som ikke ødelegger klima og miljø.