Hva kommer ut av sonderingene i Hurdal når det gjelder alt som har å gjøre med landbruk og mat, skog og arealbruk, gjengroing og ressurstilgang, bioenergi og bioøkonomi? Dette er uhyre sentrale spørsmål knyttet til den grønne omstillingen Norge skal igjennom.

Her henger alt sammen med alt – og det er stort rom for det Espen Barth Eide kaller en «mer retningsgivende næringspolitikk».

Fellestrekket for (nesten) alt innen disse områdene er at det grønne skiftet bringer mer av produksjonen nærmere forbruket og forbrukeren. Lokale ressurser må utnyttes og mange sektorer må ses i sammenheng. Det er skikkelig desentralisering vi snakker om, det bør ikke være ueffent hverken for Ap, SV eller Senterpartiet.

Men det kan komme til å kreve sterke politiske virkemidler, noen av dem kanskje litt uvante. Staten må legge til rette, styre mer, rett og slett.

La oss begynne med biodrivstoff. Norge er storimportør av biodrivstoff. Vi kjører i stor grad på slakteavfall, importert fra USA, etter at vi har sluttet med palmeolje. Sånn kan vi ikke holde på. Det er planer om å bygge ut biodiesel-produksjon basert på biprodukter fra skogbruk, og vi har en ressursbase som gir grunnlag for et visst antall liter i året. Å få i gang disse fabrikkene bør være en prioritert oppgave. Kanskje biodieselen bør forbeholdes traktorer og andre landbruksmaskiner? Her vil elektrifisering drøye lengre enn i mange andre sektorer. Kostnadene kan vi ta over landbruksoppgjøret. Maten blir muligens bittelitt dyrere, men det må vi tåle.

(Det vi ikke kan tåle, er at dårlig biodrivstoff – importert fra en eller annen kant – blir brukt for å saldere klimabudsjettene når det drar seg til utover på tyvetallet. Da er det bedre å bruke EU-samarbeidets adgang til kvotehandel.)

Biogass er også en ressurs vi kan få mer ut av. Det er også andre måter å nyttiggjøre organisk avfall, men det er en god del biogassproduksjon allerede, og mer vil komme. Biogassen bør brukes i lastebiler og busser som ikke enkelt kan elektrifiseres. Da kan dette gjøre et betydelig innhogg i dieselforbruket, og slik være med på å ta ned klimagassutslippene fra transportsektoren.

Biogassproduksjon og annen håndtering av organisk avfall kan også gi grunnlag for mer produksjon av grønnsaker, slik Den magiske fabrikken er et eksempel på. Å «ta hjem» mest mulig av den drivhusbaserte produksjonen av grønnsaker og bær vil redusere transportbehov og dermed kutte klimagasser. Det skjer mye når det gjelder industrialisering av grønnsaksproduksjon, for eksempel kan utnyttelse av spillvarme og samlokalisering med ulik industri gi ressurseffektiv produksjon. At det stimuleres til slike initiativ, bør være innenfor det vi kan forvente fra de rødgrønne. Jo mer robotisert produksjonen er, jo bedre.

Forskjellige former for utnyttelse av organisk avfall, enten det gjelder husholdningsavfall eller husdyrmøkk, kan også redusere behovet for kunstgjødsel.  Det er lovende teknologier under utvikling, for eksempel N2Applied sin maskin. Den utprøves på Røros. Dette er en løsning som ved hjelp av fornybar energi flytter produksjonen av fullverdig gjødsel «hjem» til bonden. Det blir mindre behov for langreist kunstgjødsel. Og med lavere kunstgjødselbehov, vil det – både i norsk, europeisk og global sammenheng – være lettere å erstatte dagens fossilbaserte gjødselproduksjon med gjødsel produsert med fornybar energi – slik Yara, Statkraft og Aker vil gjøre i Grenland.

Også mer fôrproduksjon i Norge, til erstatning for soya, er et eksempel på at verdikjeder bringes «hjem».

Det er en sterk trend at forbrukere blir mer bevisste hvordan maten de spiser er produsert. Et uttrykk for dette er at Norgesgruppen nå begynner å merke matvarer, slik at man kan se handlekurvens klimaavtrykk. I første omgang er dette sikkert ganske grovmasket, men det er en start. Slike ordninger blir bedre over tid.

I disse forbrukertrendene ligger det en spore til at primærlandbruket kan få drahjelp fra forbrukerne til å produsere mer både klima- og ressurseffektivt. Gode produkter, basert på lokal ressurstilgang, kan bli vinnerne. Og det gjelder enten det er kjøtt og melk eller plantebasert kost vi snakker om.

De lange linjene i det norske landbruket er at antallet bruk har gått mye ned. Særlig har det skjedd store endringer i melkeproduksjonen. Den er ryggraden i distriktslandbruket. Hvis endringene fortsetter i samme takt som nå, vil bygdene se annerledes ut om 20 år enn de gjør i dag. Lederen i Vestland Bondelag, Anders Felde, er bekymret med god grunn.

Det vil være sterke forventninger til at en rødgrønn regjering gjør noe med landbrukets kår. Uten at det er lønnsomt å drive et melkebruk med 18-20 kyr i dalstrøkene på Østlandet, på Vestlandet og i Nord-Norge, vil utviklingen trolig fortsette, med gradvis utarming og gjengroing som resultat. Å ta vare på grasarealer og kapasitet til matproduksjon er nødvendig i en tid med truende klimaendringer.

Samtidig skal landbruket levere betydelig klimagassreduksjon. Å redusere tallet på drøvtyggere kraftig vil være den enkleste måten å gjøre det på, men det vil stå i motstrid til målet om å holde på melkeproduksjon i distriktene.

Når det gjelder landbrukspolitikken og viljen til å skape ny aktivitet basert på bioressurser, er det sannsynligvis grunnlag for ganske bred enighet mellom de rødgrønne partiene. Når det gjelder forvaltning av skog – og ikke minst rovdyr – er nok avstanden betydelig større. Kanskje resultatet fra en forhandling på det feltet blir at det skal skytes litt mer ulv, mens litt mer skog vernes?