Bildene og videoklippene fra Romerike, Toten og Hadeland viser hvordan «Hans» har herjet over flate bygder der ekstremvær i dette omfanget heldigvis er en ytterst sjelden hendelse. Familier har måttet evakuere husene sine og ødeleggelsene er store. Jaren stasjon ble oversvømt og den nye el-fergen over Randsfjorden er stengt på ubestemt tid, etter ødeleggelser i et teknisk bygg.

I Valdres har det gått jordskred vest for Strandefjorden og folk måtte hentes ut med redningshelikopter, ifølge NRK.

I de nærmeste ukene vil store ressurser bli satt inn for å reparere skader på veier og bygninger. Gravemaskinene kommer til å gå jevnt og trutt.

I opptakten til lokalvalget må spørsmål om hvordan vi best håndterer neste ekstremvær på dagsordenen. Er det tiltak som kan iverksettes for å dempe risikoen for ødeleggelser neste gang?

Det er ikke snev av tvil om at vi må bruke mer av samfunnets ressurser på å forberede oss på mer ekstremvær. Hvor og hvordan det bygges, og hvordan elve- og bekkeløp legges til rette for store vannmengder, er noe kommuner og lokalsamfunn må håndtere. KS mener det trengs mye mer penger til slikt, og det er helt sikkert riktig.

Vi vil oppleve slikt oftere i klimaendringenes tid. Ekstremvær kommer til å koste mye, både i form av penger, ergrelser, uro og tid.

Klimaendringene vil påvirke livene våre, i både smått og stort. Økende risiko for ekstreme værhendelser blir en større del av hverdagen. Akkurat hvor og når det neste dumpet vann kommer med ødeleggende kraft, er det selvsagt ingen som vet. Hendelsene vil inntreffe oftere.

Å være best mulig forberedt vil stå på dagsordenen i kommunestyrer og rådhus landet over. Penger som kunne vært brukt på velferd og skole, må brukes på klimatilpasningstiltak.

«Nå handler det om å begrense skadene fordi vi ikke hørte på klimaforskerne i tide», skrev Erik Sønstelie, redaktør i Oppland Arbeiderblad, etter forrige runde ekstremnedbør i Innlandet i sommer.

Denne sommeren har gitt ekstreme værhendelser over store deler av verden. Direktør Tore Furevik ved Nansensenteret skrev nylig en kronikk på NRK der han slo fast at det vi ser nå, bare er begynnelsen. Det kommer til å bli verre.

Så sent som i slutten av juni var det så tørt at bønder på Hadeland og Hedmarken fryktet tørke på linje med 2018. Noen uker senere lander det ekstreme nedbørsmengder i de samme bygdene. Klimaendringene påvirker rammene for matproduksjon, og landbruket er nødt til å tilpasse seg. Med endret klima må vi ha mye større buffere.

I en NRK-kronikk skriver Vestlandsforsknings Carlo Aall at det ikke alltid er klimaendringene som er årsaken til for eksempel skogbranner. Han bruker eukalyptus-plantasjer i Portugal som et eksempel. Den importerte eukalyptusen, som er effektiv som råvare til papirproduksjon, sprer branner mye fortere enn den lokale furua. Dette er et godt eksempel på at også andre ting enn klimaendringer gjør oss mer sårbare. I norsk kontekst vil slikt ofte handle om at det er bygd infrastruktur og boliger i områder som er veldig utsatte for store vannmengder og flom. Asfalterte våtmarker gjør skadene større enn om naturen hadde fått være i fred.

Men klimaskeptikerne har ikke «litt rett», slik tittelen på Aalls NRK-kronikk sier. Klimaskeptikerne har «helt feil».

Forskerne har advart i 40 år. Sommerens hendelser reflekterer godt TV-dokumentaren «2048» som Petter Nome og Torbjørn Morvik lagde i 1988. Den er verdt et gjensyn.

Siden klimaforskernes første advarsler har de globale utslippene økt dramatisk, og i Norge har vi som kjent ikke klart å få til kutt. Det er viktig å huske at klimaendringene blir verre og mer uhåndterlige jo lengre utslippene pågår. Et virkelig taktskifte i det globale klimastrevet er derfor en nødvendig forutsetning for å begrense de langsiktige skadene mest mulig. Ingen kan lure seg unna.

Det er bare utslippsreduksjoner ned til netto null som kan få klimaet til å stabilisere seg. Men vi kommer til å måtte håndtere store klimaendringer uansett. Det er den fysiske klimarisikoen dette handler om. Den har ofte vært omtalt i ganske teoretiske termer, men omsettes altså i harde realiteter som påvirker betingelsene for mennesker og lokalsamfunn verden over – Toten intet unntak.