Nyheten: Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn og statsminister Erna Solberg presenterte fredag regjeringens klimaplan med varsel om sterk økning i CO₂-prisen som det viktigste enkeltelementet.

Les mer om innholdet i meldingen i denne saken fra kollega Martin Hirth.

Min analyse: Klimameldingen dreier seg i hovedsak om ikke-kvotepliktig sektor, altså transport og landbruk, men den sterke økningen i CO₂-prisen som regjeringen varsler, vil ha stor effekt også i oljesektoren. Anniken Hauglie, administrerende direktør i Norsk Olje og Gass, er på ingen måte henrykt.   

Det er klimapolitikk «etter læreboken» når regjeringen vil skru opp utslippskostnadene kraftig frem mot 2030. CO₂-prising virker. En høy og økende CO₂-pris, supplert med ytterligere tiltak for innføring av ny teknologi, gir effekt i form av utslippskutt. 2000 kroner tonnet kommer til å bite. Og det kommer til å endre kalkylene i regnearkene. 2000 kroner tonnet er en høy CO₂-pris i internasjonal sammenheng. Det er summen av karbonprisen i EUs kvotemarked og en «særnorsk» avgift som skal gi dette nivået. Analyser som er «bullish» på CO₂-prisen antyder en pris på rundt 100 euro i 2030. Den norske oljesektoren vil altså stå overfor en karbonpris som er det dobbelte av dette.

Overfor oljesektoren er dette et varsel om det ikke vil gå an å sende regningen for klimakutt til skattebetalerne og be om subsidier når tiltak skal gjennomføres. Forurenseren skal betale, ikke betales.

• En CO₂-pris på 2000 kroner tonnet vil gjøre en rekke klimatiltak i oljesektoren lønnsomme. Havvind og karbonfangst vil fremstå helt annerledes i oljeselskapenes regneark når utslippskostnadene mer enn dobles.
• Å bygge ut oljefelt med svak lønnsomhet og store CO₂-utslipp vil derimot være lite attraktivt. En høy CO₂-pris er dermed med på å dempe statens klimarisiko ved at tvilsomme investeringer skrinlegges.

Når meldingen behandles i Stortinget, bør det være mulig å oppnå bredt flertall bak prinsippet om at CO₂-prisen skal opp på nivået regjeringen foreslår, men det vil være gjennom årlige budsjettvedtak at avgiftsnivået fastsettes. Med bred støtte til en slik politikk, får oljenæringen forutsigbarheten i rammebetingelsene den etterspør.

Også CO₂-utslipp i transportsektoren skal prises i tråd med denne modellen, noe som vil gi høyere priser på bensin og diesel. Dersom økningen i CO₂-avgift betyr tilsvarende kutt i veibruksavgiften, vil prissignalet bli borte. Samtidig vet vi at økte bensin- og dieselpriser har betydelig politisk sprengkraft, ikke minst i distriktene. Derfor må økte bensin- og dieselpriser ses i sammenheng med andre tiltak som motvirker uheldige og uønskede fordelingsvirkninger.

Den norske klimapolitikken vil fortsatt være et lappeteppe av tiltak og ordninger, krav, reguleringer og subsidier, som på ulik måte påvirker atferden både hos enkeltpersoner og bedrifter. Sånn må det være. Men som overordnet prinsipp og «bunnplanke» er prising av CO₂-utslipp, tvers gjennom økonomien, det mest effektive virkemiddelet.

Hva skjer fremover? Klimameldingen skal nå behandles i Stortinget. Det blir spennende å se hvordan opposisjonspartiene vil manøvrere i dette terrenget.