En høy og stigende CO₂-pris – slik regjeringen foreslår i klimameldingen – er riktig politikk og gir gode langsiktige styringssignaler både til næringsliv og husholdninger. Men det kan gi uønskede fordelingsvirkninger. Dersom bensin- og dieselprisene øker mye, kan det gi urimelige utslag. Både bilavhengige distrikter og lavinntektsgrupper kan bli påført kostnader det er tungt å bære. At dette er politisk brennbart, er det liten tvil om. Sp-leder Trygve Slagsvold Vedums ymse utspill i sakens anledning er et eksempel på det.

Men så kommer altså Rødt til unnsetning med et konkret og konstruktivt forslag som er godt tenkt. En vri på den mye omtalte ideen om KAF – karbonavgift til fordeling – kan sikre hensynet både til lavinntektsgrupper og distrikter, uten at incentivet til omstilling blir borte. Rødts modell er som følger:

Med et slikt opplegg vil folk bosatt i distriktskommuner bli kompensert når bensin- og dieselavgiftene går opp – likeledes folk med lave inntekter. Tjener man lite og bor grisgrendt, så får man mer tilbake enn om man er høytlønnet og bosatt i en by.

Men alle vil likevel ha incentiv til å kutte ut CO₂-forbrennende aktiviteter.

Dette er "rettferdig omstilling", slik de aller fleste partiene sier at de ønsker.

Detaljer må selvsagt utredes nærmere, men det burde være mulig å gjennomføre en slik reform ganske raskt, for eksempel fra statsbudsjettet for 2022. Det vil også trolig være uenighet mellom partiene om innretning, nivåer og innslagspunkter, men prinsippene burde man kunne enes om.

Forslaget om KAF – karbonavgift til fordeling – er en amerikansk idé som særlig ble fremmet av klimaforskeren James Hansen. Men i sin opprinnelige form tar ikke KAF fordelingshensyn, i alle fall ikke tilpasset en norsk virkelighet. Tanken er at pengene som betales inn gjennom økte avgifter, utbetales flatt til alle. I teorien vil dette være omfordelende, fordi CO₂-avtrykk gjerne følger inntekt.