Debatten om klima- og energipolitikken preges nå av de ekstreme strømprisene folk har betalt i vinter – og som ikke ser ut til å dempes med det første. Det er selvfølgelig naturlig at et slikt prissjokk setter agendaen for den offentlige samtalen, men når store beslutninger skal tas på klima- og energifeltet må politikerne se forbi den korte tidshorisonten.

Det vil være et helt annet energilandskap i Europa om ti-femten år enn det vi nå ser. Vi vet ikke på millimeteren hvordan det vil se ut, men forandringene vil være store. Nåsituasjonen gir derfor ikke noe godt grunnlag for avgjørelser med ti-tolv års ledetid. Det er kunnskapsbaserte antakelser om hvordan bildet vil være om ti-femten år som må legges til grunn for politikken.

EUs #Fitfor55 og gjennomføring av tiltakene som skal lede til netto null i 2050 vil endre markedene totalt. Putins brutale angrepskrig i Ukraina forsterker tempoet på overgangen. REpowerEU betyr raskere utfasing av fossilgass og innfasing av mye mer fornybar energi – for å redusere avhengigheten av russisk gass så raskt som mulig.

På #Klimafrokosten tirsdag 26. april viste NTNU-professor Asgeir Tomasgard hvordan Nordsjøen vil bli et av de aller viktigste områdene for fornybar el-produksjon i Europa – og bli en region med betydelig kraftoverskudd. Årsaken er i første rekke de massive planene for havvind i land som Storbritannia, Tyskland, Nederland, Belgia og Danmark.

Mandag 25. april hadde Norwea en konferanse der lederen for bransjeorganisasjonen Wind Europe, Giles Dickson, viste hvordan nabolandene våre skjerper sine mål for utbygging av fornybar energi. Belgia, med en kystlinje på omkring 70 km, har nå planer om å få plassert 8 GW vind i sitt havområde. Nederland har doblet sitt mål fra 11,5 til 22 GW, mens Tyskland har økt ambisjonen fra 20 til 30 GW.

Skjøter man på planene for havvind med vind på land og solenergi, fremtrer et bilde der fornybarandelen i kraftproduksjonen vil øke vesentlig år for år. Bildet om ti års tid vil være helt annerledes enn situasjonen i dag. Som Tomasgard sa på #Klimafrokosten; «fornybarrevolusjonen har knapt begynt!»

Klimapolitikken er den viktigste driveren for energiomstillingen i Europa, men den forsterkes og forseres av Russlands krigføring i Ukraina. Virkningene på prisdannelsen i kraftmarkedene vil være store, likeledes effektene for verdiskaping i industriene som skal bygge ut all denne strømproduksjonen – og for samfunnssektorene som skal bruke strømmen.

Norges planer om havvindutbygging inneholder foreløpig planer om 1,5 GW i Sørlige Nordsjø og tilsvarende for flytende havvind på Utsira. Det er ikke veldig ambisiøst i lys av planene i våre naboland.

Løsningen med ledningen bare inn til Norge for byggetrinn én i Sørlige Nordsjø slik Sp/Ap-regjeringen har valgt, bør raskt suppleres med større planer for en langsiktig satsing. Et byggetrinn to og videre utvikling av havvind på norsk sokkel må kobles sammen med nettet som bygges i nabolandene, og tenkningen om hvordan dette skal gjøres må skje i lys av gigantplanene som fremtrer i våre naboland. Norske interesser kan trolig best sikres ved størst mulig deltakelse i ulike fora som nå legger rammene for at kraftsystemene etter hvert kan kobles tettere sammen – slik at ressursene utnyttes best mulig.

Når den norske klima- og energipolitikken skal utvikles og beslutninger fattes, er det antakelser om det fremtidige systemet som må legges til grunn. Et øyeblikksbilde basert på situasjonen vinteren 2022 gir svært dårlig veiledning for beslutninger om kabler og ledninger – og hvilket volum på havvindsatsingen Norge er tjent med i et lengre løp.

Lede- og byggetidene er svært lange når havvind og kabler bygges ut. Derfor må det være et Europa slik man kan vente at bildet ser ut i 2030 – og videre fremover – som gir kartet politikerne må styre etter. Å bli for kortsiktig kan gjøre at store og grunnleggende utviklingstrekk overses eller undervurderes. Det viktigste er å huske på at både EU og Storbritannia skal til netto nullutslipp og at massive volum ny fornybar energi er avgjørende for å få det til.