Inntil for noen uker siden hadde debatten om klima- og energipolitikken en nasjonal ramme. Det handlet mye om hvordan vi i Norge kunne skjerme oss for effekter av politikk- og markedsendringer i Europa. Russlands brutale angrepskrig forandrer bildet i betydelig grad – nærmest dag for dag.

Etter statsråd-rokaden er det Terje Lien Aasland som nå får jobben med å lede den norske energipolitikken.

Å forlenge strømstøtten her hjemme bør være en kurant sak for den nye statsråden. Også andre tiltak for å skjerme norske forbrukere mot ekstreme prishopp kan tenkes.

Det er vanskeligere å finne ut hvordan Norge best opptrer for å forsterke samarbeidet med våre naboland og allierte i en situasjon med ekstremt høye energipriser.

Ifølge Nordea vil Norge kunne dra inn 1750 milliarder kroner i petroleumsinntekter i år – seks ganger mer enn forventet i statsbudsjettet.

At det steinrike oljelandet Norge nå setter av store penger for å styrke den humanitære innsatsen, uten at det blir mindre til fattige og forfulgte i andre deler av verden, bør være selvsagt.

Men vi må også se med nye øyne på hvordan vi kan gjøre mest mulig for å bistå våre naboland og allierte i deres strev for å kutte avhengigheten av russisk gass. Ikke minst bør innsatsen styrkes overfor de østlige EU-landene som av historiske årsaker er koblet opp mot Russland.

• EU-kommisjonen la tirsdag frem en plan for hvordan Europa kan redusere gassimporten fra Russland med to-tredeler allerede i år, og gjøre helt slutt på russerimporten innen 2030.

Norges ekstrainntekter fra salg av olje og gass vil i år bli ekstremt høye.

Norge kan velge å sitte stille i båten og la Oljefondet fylles opp av ufrivillig krigsprofitt. Men vi kan også ta et større internasjonalt og globalt ansvar enn det er naturlig å gjøre i fredstid. En ukes super-superprofitt – la oss si 20 milliarder – ville kunne gjøre stor forskjell raskt hvis pengene går til å fremme energieffektivisering og solenergi i land som er omfattet av støtte fra EØS-midlene.

Det trengs gode ideer og rask handling: Hvordan bør Norge bruke deler av ekstrainntektene som Putins brutale angrepskrig gir oss? Uten på noen måte å ønske det, blir Norge – i økonomisk forstand – en vinner når krigen raser.

• NHO-sjef Ole Erik Almlid tenker i riktig bane når han vil inngå et formelt energisamarbeid med Europa.

Fordi vi er en stor gasseksportør er Norge det eneste europeiske landet som ser sorte tall i telleverket når prisene nå eksploderer. For alle våre naboland og allierte er bildet motsatt. De får betydelig økte kostnader.

Oljeprisene går også i været. Det betyr sterkt økende inntekter for Norge – mens utgiftene øker for alle andre.

Også andre råvarepriser er på full fart oppover. Det betyr inflasjonspress – og vil gjøre det dyrere å bygge ut for eksempel fornybar energi.

Europa vil med stor kraft nå gjøre tiltak som kutter avhengigheten av russisk gass, både på helt kort og på lengre sikt. Det er i Norges interesse at dette skjer – og at tempoet i utbyggingen av fornybar energi akselereres. Våre naboland kan ikke være avhengig av Putins regime. Klimaet tåler ikke mer CO₂.

I fjor høst, lenge før Ukraina-krisen tok av for alvor, foreslo blant andre tidligere Statoil-sjef Harald Norvik at superprofitten fra oljesektoren fremover burde gå inn i et nytt fond som skulle hjelpe til i den globale klimaomstillingen. Ukraina-krigen forsterker begrunnelsen bak denne ideen. Hvordan den kan virkeliggjøres er ikke noe som kan besluttes over natten, men forslagets intensjon bør følges opp.

Norge har – som en vellykket petrostat – et ansvar som strekker seg utover egne landegrenser.