Inntil for noen uker siden hadde debatten om klima- og energipolitikken en nasjonal ramme. Det handlet mye om hvordan vi i Norge kunne skjerme oss for effekter av politikk- og markedsendringer i Europa. Russlands brutale angrepskrig forandrer bildet i betydelig grad – nærmest dag for dag.

Etter statsråd-rokaden er det Terje Lien Aasland som nå får jobben med å lede den norske energipolitikken.

Å forlenge strømstøtten her hjemme bør være en kurant sak forden nye statsråden. Også andre tiltak for å skjerme norske forbrukere mot ekstreme prishopp kan tenkes.

Det er vanskeligere å finne ut hvordan Norge best opptrer for å forsterke samarbeidet med våre naboland og allierte i en situasjon med ekstremt høye energipriser.

Ifølge Nordea vil Norge kunne dra inn 1750 milliarder kroner i petroleumsinntekter i år – seks ganger mer enn forventet i statsbudsjettet.

At det steinrike oljelandet Norge nå setter av store penger for å styrke den humanitære innsatsen, uten at det blir mindre til fattige og forfulgte i andre deler av verden, bør være selvsagt.

Men vi må også se med nye øyne på hvordan vi kan gjøre mest mulig for å bistå våre naboland og allierte i deres strev for å kutte avhengigheten av russisk gass. Ikke minst bør innsatsen styrkes overfor de østlige EU-landene som av historiske årsaker er koblet opp mot Russland.

Norges ekstrainntekter fra salg av olje og gass vil i år bli ekstremt høye.

Norge kan velge å sitte stille i båten og la Oljefondet fylles opp av ufrivillig krigsprofitt. Men vi kan også ta et større internasjonalt og globalt ansvar enn det er naturlig å gjøre i fredstid. En ukes super-superprofitt – la oss si 20 milliarder – ville kunne gjøre stor forskjell raskt hvis pengene går til å fremme energieffektivisering og solenergi i land som er omfattet av støtte fra EØS-midlene.