Nyheten: LO og NHO har presentert en felles industri- og energipolitisk plattform med forslag og krav om hvordan Norge kan omstille seg i grønn retning. Miljøbevegelsen, MDG og SV har sablet ned planen – fordi den ikke sier nei til all ny oljeaktivitet.

Min analyse: Den innledende debattrunden om LO og NHOs industri- og energiplan har handlet om olje og gass, men rapportens mest sentrale innhold er ikke det som står om petroleumsnæring og oljeleting.

Det mest sentrale er knyttet til de delene av industrien og energisektoren som vil vokse i takt med det grønne skiftet. Det handler om batterier og havvind, om karbonfangst og hydrogen. Både EUs grønne giv og øvrig innstramming av klimapolitikken vil skape stor vekst i disse sektorene. Ser vi på IEAs netto null-rapport, er det ingen tvil om at dette vil vokse – men mye er ennå ikke så markedsmessig modent at ting skjer av seg selv. 

LO og NHO presenterer en lang ønskeliste om ordninger og tiltak, og det kan fort bli dyrt å si ja til alt.

Når det handler om virkemiddelbruk, viser rapporten at CO₂-prising er en helt nødvendig, men langt fra tilstrekkelig, forutsetning for å få til grønn omstilling. Det trengs tiltak som er mye mer målrettet og treffsikre for å få til for eksempel hydrogen-verdikjeder. Hvis vi stiller opp norske samfunnsøkonomers dominerende diskurs versus som to alternativer, så heller NHO og LO uten tvil mot Mazzucato. Staten må spille en mer fremskutt rolle i den grønne omstillingen enn det som har vært god tone siden åttitallet, slik Martin Sandbu var inne på i forleden.