Alternativet til elektrifisering av Melkøya er å la Equinor betale for kvoter som kan gi inntekter til «ekte» grønn omstilling i Finnmark mens dagens anlegg kjører så lenge det går. Det ville betydd tidligere nedstenging enn med opplegget denne ukens beslutning legger opp til, kanskje om ti års tid. Perioden frem til nedleggelse kunne vært brukt til omstilling og etablering av produksjon som gir CO₂-frie sluttprodukter. LNG fra Hammerfest vil fortsatt være LNG – også etter at produksjonen er elektrifisert. Utslippene ved forbrenning vil være de samme.

En slik alternativ linje er det ikke flertall for i Stortinget. Nå blir et elektrifisert Melkøya et argument for mer leting etter gass i Barentshavet. Store samfunnsressurser stilles til rådighet for å forlenge petroleumsalderen i nord – ved å gjøre gassen litt grønnere.

Dette er «utvikle, ikke avvikle» i praktisk politikk. Med Aps mantra for oljeindustrien og Hurdalsplattformens mål om 55 prosent utslippskutt i hele økonomien, er elektrifisering av Melkøya med kraft fra land et naturlig standpunkt å innta. Det er derfor ikke overraskende at Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre har trukket konklusjonen de har gjort. Beslutningen faller inn i en logisk rekke; CO₂-prising gjør klimatiltak lønnsomt for selskapene – i dette tilfelle Equinor. Stortingets mål om klimakutt i oljenæringen peker i samme retning, formuleringene i Ap/Sp-regjeringens Hurdalsplattform likeså. At Trygve Slagsvold Vedum med sitt landsmøtevedtak ville være med på dette lasset er likevel å undres over, men han får vel en eller annen kompensasjon.

Regjeringens beslutning om å elektrifisere LNG-fabrikken i Hammerfest med strøm fra land er uhyre omstridt. Hva det får å bety for oppslutningen om Ap og Sp i nord, vil kommunevalget vise. Det er mye bråk allerede – og det er lite som tyder på at det vil stilne. Det er også at poeng at det er lokale politikere som vil måtte stå i alle fightene som kommer – det er ikke Equinors toppsjef Anders Opedal som må møte samiske aktivister og naturvernere.

Elektrifiseringsbeslutningen etterlater seg en haug uavklarte saker. Sprengkraften er betydelig, enten det handler om ny vindkraft og strømpriser, eller om reindrift og samiske rettigheter. Om Støre-regjeringen nå har vist beslutningskraft, må det fattes en lang rekke avgjørelser i månedene og årene fremover for at Melkøya faktisk skal få strøm slik at gassturbinene kan skrus av. Fosen-dommen og vinterens aksjoner viser at dette er mildt sagt krevende terreng.

• Melkøya-elektrifiseringen vil fjerne et stort punktutslipp, anslagsvis 850.000 tonn CO₂ i året. Hvor store de reelle globale utslippskuttene blir, er ikke helt enkelt å fastslå. Men de er større enn null.
• Utslippene er omfattet av EUs kvotesystem. Norge skal som kjent oppnå sine Paris-forpliktelser sammen med EU, så elektrifiseringen er ingen forutsetning for å nå Norges Paris-mål. Den bidrar derimot til at Hurdalsplattformens mål kommer litt nærmere, og den bidrar til at Equinors selskapsinterne klimamål kan nås. Det samme gjelder for den norske oljenæringens klimamål.
• Melkøya-elekrifisering vil kreve svært mye ny strøm, omtrent i samme størrelsesorden som det totale kraftforbruket i Finnmark i dag. Det krever investeringer i utbygging av ny vindkraft og kraftproduksjon i et meget betydelig omfang. Det kommer ikke til å bli enkelt å få til.
• Karbonfangst avvises som for kostbart. Equinor foretrekker selvsagt en rimeligere og enklere løsning – kraft fra land. Høy CO₂-pris gjør beslutningen om å elektrifisere rasjonell og lønnsom med Equinors øyne. Slik kan man si at klimapolitikken virker. Men samtidig skyves betydelige kostnader over på andre – for eksempel annet næringsliv og husholdninger som må betale mer for strømmen. Flere naturinngrep knyttet til vindkraft og ledninger blir også en konsekvens av beslutningen.

Selv med elektrifisering av Melkøya skal det svært mye til for at Hurdalsplattformens mål om 55 prosent utslippskutt tvers igjennom den norske økonomien blir nådd. Støre-regjeringens beslutning kan leses som at Ap og Sp virkelig mener alvor med dette målet. Gjennom Melkøya-beslutningen viser statsminister Jonas Gahr Støre og olje- og energiminister Terje Aasland at de er villige til å bruke makt og stå i mange konflikter for å tvinge gjennom en upopulær klimapolitisk beslutning. Det blir spennende å se om denne standhaftigheten vedvarer når det gjelder tiltak som ikke kommer petroleumsnæringen til gode, enten det handler om klimakutt for eksempel i transportsektoren og landbruket – eller støtte til omfattende og kostbare utslippskutt i eksisterende industri.