Nødvendige milliarder til CO₂-lagring
Det er bra og nødvendig at staten legger drøyt ti milliarder kroner i Northern Lights – Europas første avfallshåndteringsanlegg for CO₂. En høy og stigende CO₂-pris vil hjelpe når anlegget skal skaffe seg kunder.
Karbonlageret Equinor og deres partnere Total og Shell nå skal bygge med statlig støtte blir et mottaksanlegg for CO₂. Europeiske kunder kan bli kvitt avfallet på en trygg måte. (Illustrasjon: Equinor)
Nyheten: Stortinget har nå vedtatt å bevilge penger til anleggene for karbonfangst og -lagring. Den største delen av potten – drøyt ti milliarder kroner – går til å bygge anlegget for lagring av CO₂, som har fått navnet Northern Lights. Equinor og deres partnere Shell og Total betaler 3,8 milliarder for lagringsprosjektet, mens staten betaler 10,4 milliarder.
Det store bildet: CO₂-fangst og -lagring er en helt nødvendig teknologi for å nå Paris-målene. Hvor stort omfang CO₂-lagring vil få, er imidlertid svært usikkert. Konkurranse med andre teknologier vil avgjøre. Høy CO₂-pris vil bidra.
#Klimavalg – et nyhetsbrev om norsk klima- og energipolitikk
I nyhetsbrevet #Klimavalg kommenterer Energi og Klima-redaktør Anne Jortveit, kommentator Anders Bjartnes og øvrige medarbeidere tilknyttet redaksjonen klima- og energispørsmål som er viktige i norsk politikk. Energi og Klima er Norsk klimastiftelses nettavis.
Min analyse: Det er bred politisk oppslutning i Norge om at det er riktig å bruke store penger på karbonfangst og -lagring. At Stortinget nå innstiller seg på å bruke tosifrede milliardbeløp, er et uttrykk for sterk tro på teknologien. Northern Lights skal stå ferdig i 2024 og vil kunne ta imot vesentlig mer CO₂ enn det som samlet skal fanges hos Norcem i Brevik og ved Klemetsrud-anlegget – hvis det sistnevnte bygges. Disse to prosjektene vil samlet representere 800.000 tonn CO₂ i året. Northern Lights kan ta imot 1,5 millioner tonn årlig i første fase, og 5 millioner tonn årlig i andre fase. For å bli en suksess, trenger anlegget dermed (betalingsvillige) kunder.
På det konseptuelle planet fungerer Northern Lights godt. Det vil bli som et hvilket som helst avfallsmottak, bortsett fra det er CO₂ som skal tas hånd om, ikke bygningsmaterialer, plast og hageavfall. Alminnelig avfallshåndtering finansieres ved brukerbetaling, og slik må det også være hvis CO₂-lagring ikke for evig tid skal være et utlegg staten tar. Selskapene som trenger å lagre CO₂, må betale for seg, altså hva det koster å fange, frakte og lagre CO₂-en.
Mens andre klimateknologier gjerne har fordeler i tillegg til å spare CO₂, er karbonfangst bare en kostnad. Når anlegget i Øygarden er oppe og står, så vil en viktig forutsetning være på plass for europeiske selskaper som ønsker å bli kvitt sin CO₂. De kan sende et skip nordover til Norge. Men hvis dette skal lønne seg, så må reguleringer og forbud, eller en tilstrekkelig høy CO₂-pris, på plass. EUs mål om netto null og skjerping av klimapolitikken gjennom 55 prosent kutt til 2030 øker mulighetene for at Northern Lights får kunder. Med skjerpet politikk øker også forventningen om høyere CO₂-priser. Analyseselskapet Refinitiv forventer at CO₂-prisen stiger mot 90 euro i 2030, og Mark Lewis i den franske banken BNP Paribas har regnet seg frem til at en CO₂-pris opp mot 100 euro er sannsynlig. Dette er nivåer på omkring tregangeren av det vi ser i dag, med priser på rundt 30 euro tonnet.
For en sementfabrikk eller for et anlegg som lager «blå» hydrogen av gass, er spørsmålet hvor høy CO₂-prisen må være for at utslippskostnadene skal være høyere enn å sende avfallet med båt til Kollsnes for lagring. Når disse to linjene krysses, så er CO₂-fangst og -lagring «in the money». Med forventede CO₂-priser opp mot 100 euro, er det grunn til å tro at flere industrier vil se CO₂-fangst som en attraktiv løsning. Det kan også være at reguleringer tvinger industrier til å fange CO₂ som i dag slippes ut i luften.
Men det er ikke ønskelig at CO₂-fangst og -lagring blir en veldig stor industri. Hvis vi kan løse produksjonen av industrivarer og energitjenester på en mindre ressurskrevende måte, uten dette bryderiet, så er det mer hensiktsmessig. Det vil uansett være store samfunnsmessige kostnader knyttet til både frakt og lagring. Derfor er det bedre å unngå utslippene – hvis det er mulig. Produksjon av hydrogen er et eksempel. Når «grønn» hydrogen produseres ved elektrolyse, så trengs det fornybar strøm i rikelige mengder, men det blir ikke avfallsprodukter. Når «blå» hydrogen produseres med gass og karbonfangst, er CO₂ et avfallsprodukt som må tas hånd om.
Hva skjer fremover? Det er å håpe at kostnadskontrollen ved karbonfangstprosjektene blir god, slik at Stortinget slipper å ta hånd om uventede ekstraregninger. Det blir spennende å se hvor mange kunder som etter hvert dukker opp på Kollsnes med CO₂ i lasten. Prosjektet skal stå ferdig i 2024, så Equinor bør ha tid til å selge inn prosjektet til mulige partnere i Europa.
