I Hurdalsplattformen heter det at regjeringen vil legge til rette for en «storstilt satsing på havvind».

Olje- og energiminister Marte Mjøs Persen har varslet en tilleggsmelding til Energimeldingen Tina Bru la frem før sommeren, og her må Støre-regjeringen levere et solid rammeverk som kan ta havvind fra en årelang power point-fase til realisering i stor skala.

Realiteten er at Norge har havnet langt på etterskudd i forhold til nabolandene rundt Nordsjøen. Skottland delte mandag ut havvindkonsesjoner i 17 prosjekter som til sammen kan produsere 100 TWh strøm. Det er altså omkring to-tredeler av den norske kraftproduksjonen – på toppen av at Skottland allerede har kommet langt i avkarboniseringen av sitt kraftsystem. Dansker, briter, tyskere og nederlendere har trent på havvind i 15 år – mens vi i Norge har drevet halvhjertede utredninger.

Vinterens strømkrise og alle seriøse analyser tilsier at vi trenger mye mer fornybar strøm i Norge, og at havvind vil spille en viktig rolle i dette. Så hva nøler vi med?

• Det er intern strid mellom Sp og Ap i regjeringen om det skal bygges såkalte hybridkabler, altså at havvindprosjekter i Sørlige Nordsjø har ledning både til kontinentet/Storbritannia og til Norge.
• Energimeldingen må også klargjøre rammebetingelsene, ikke bare for de bunnfaste prosjektene i Sørlige Nordsjø, men også for planene om flytende havvind på Utsira Nord.

Spørsmålet om rammebetingelsene er komplekst, og koblingen til den politiske striden om hybridkabler gjør at hele havvind-eventyret nok en gang kan stoppe opp.

For de flytende prosjektene på Utsira Nord vil det uansett trenges en eller annen form for subsidieregime. Dette er ikke kommersielt modent målt mot norske kraftpriser. Det kan også hende at det trengs en ordning med sikring av inntektene også for de bunnfaste prosjektene i Sørlige Nordsjø. Advokat Adele Os beskriver i DN ordningen med differansekontrakter, som er mye brukt i Storbritannia. Denne ordningen gir utbyggerne sikkerhet for inntektene, slik at kapitalkostnadene ved bygging går betydelig ned.

• Les også: Økende trykk på utbygging av havvind og nye kabler i Nordsjøen

Det bør være innlysende at havvind på norsk sokkel, hvis det skal bli stort, må inngå i en bredere nordeuropeisk sammenheng. Det må også legges opp til en utbyggingsplan som varer over tid, med nye tildelinger av areal og nye prosjekter fremover mot 2040 og kanskje enda lengre. Skal det bli mange titalls TWh ut av dette, må det også bygges ut på markedsmessige vilkår.

Men det er ikke sikkert det er nødvendig og klokt å kable mot kontinentet i første byggetrinn. Det kan hende første byggetrinn både kan la seg realisere raskere, og med mindre politisk bråk, om første steg i utbyggingen i Sørlige Nordsjø skjer med forutsetning om kabel bare til Norge. La oss si at de 3000 MW i Sørlige Nordsjø deles i to bolker, der de første 1500 MW bygges ut med ledning bare til Norge og med en modell med differansekontrakter. De neste 1500 MW – og kanskje vesentlig mer – kan planlegges med kabel også til andre land. Det regulatoriske regimet rundt slike hybridløsninger fremstår ikke som klart og det kan fort gå både vinter og vår før noe skjer på bakken, eller rettere sagt på havbunnen. Hybridløsninger forutsetter avtaler med andre land. Det er regulatorisk nybrottsarbeid. Det går sjelden fort. Det må være vilje på begge sider, i minst to hovedsteder – og man må være sikker på at viljen også overlever valg.

Det kan være at det er enklere, og mindre tidkrevende, om norske myndigheter står for hele den regulatoriske operasjonen når første steg tas.

Å innføre nye subsidieregimer er langt fra ideelt, men det kan være at det er nødvendig for å få ting til å fly. Fordelen med differansekontrakter, er at staten og forbrukerne har en oppside hvis markedsprisene blir høye. Blir strømprisene lave, er det kanskje ikke så farlig om det betales en subsidieregning.

Støre-regjeringen må uansett finne frem til et opplegg som gjør at prosjektene lar seg realisere.

Å kutte ned prosjekterings- og planleggingstid vil være viktig hvis kraften skal komme på denne siden av 2030. Hastverket er særlig stort knyttet til planene om elektrifisering av oljeplattformer og bygging av ny industri på land. Klimamålene Støre-regjeringen bygger sin politikk på, forutsetter betydelig elektrifisering av oljeaktiviteten. Også klimakutt i landbasert industri vil kreve mer strøm.

Så, oppsummert er altså skissen til løsning for Sørlige Nordsjø denne:

• Trinn én i havvind-utbyggingen løses med kabel bare til Norge og med en modell der differansekontrakter brukes.
• Trinn to forutsettes utbygd med koblinger mot kontinentet/Storbritannia – fortrinnsvis på rene markedsmessige vilkår.

Det er viktig å huske at kraftsystemene i Europa vil endre seg mye i løpet av de kommende årene. Det er mange som tenker stort, slik nyhetene fra Skottland er et eksempel på. Fordelene med samarbeid og handel vil øke mens årene går.

Det dårligst tenkelige utfallet når det gjelder havvind, er at ytterligere åtte-ti år går før det blir tatt beslutninger om å komme i gang med strømproduksjon fra havvind på norsk sokkel. Da kan det fort bli 2040 før første kWh fra et stort norsk havvindanlegg kommer på luften.