Skal Norge bedre sin kraftbalanse vesentlig innen 2030, så er det ifølge NVEs høringsuttalelse til Energikommisjonen ikke de store utbyggingsprosjektene til lands og til havs som kommer til å gjøre jobben. Løsningene finnes i den andre enden av skalaen, gjennom utbygging av solenergi og energieffektivisering. 25-30 TWh gjennom solenergi og energieffektivisering er ifølge NVE enklere å realisere enn det man kan oppnå gjennom store utbyggingsprosjekter.

5-10 TWh gjennom utbygging av solenergi og 20 TWh ved energieffektivisering er «ambisiøst, men mulig», ifølge NVE. Fagetaten Kjetil Lund leder, mener derimot det er «lite realistisk» å bygge ut vann- og vindkraft innen 2030 i det omfanget Energikommisjonen legger opp til.

Nettavisen omtalte i forrige uke høringsuttalelsen, men skrev ingenting om hva NVE sier om energieffektivisering.

Politikere på alle nivåer i alle partier bør merke seg NVEs budskap om mulighetene innen ENØK og solenergi. Det bør også noteres hos LO og NHO, og i øvrige deler av norsk samfunns- og næringsliv. Det er ingen tvil om at det også er nødvendig å investere mer i vann- og vindkraft, men det som innen 2030 altså kan gi størst innvirkning på energibalansen, er løsninger i den desentrale og lokale enden av skalaen.

Men det skjer ikke av selv. For å få fart på energieffektiviseringen mener NVE at det trengs en nasjonal plan, der målet konkretiseres og følges opp med tilstrekkelige virkemidler.

Alle må med

Lederskap, altså. For her må alle med – og vi må ta hele landet i bruk. For energibalansen betyr mer ENØK at det trengs mindre ny kraftproduksjon, og dermed mindre naturinngrep. Men dette arbeidet har også en gunstig politisk side. Det flytter makten og ansvaret ned og ut, til kommuner, bedrifter og husholdninger. Det trengs kompetente ingeniører og fagarbeidere til å gjøre den praktiske jobben på bakken, mens ledere på alle nivåer må gi retning og tydelige signaler om hva som forventes.

Det handler altså om et grønt skifte «nedenfra» som engasjerer mange aktører i samfunnet og som gjør de som deltar, mindre utsatt for prissjokk og -svingninger. Smart utnyttelse av varmepumper, fjernvarme og bioenergi kan bidra. Mer av verdiskapingen forblir lokal.

De gode eksemplene er mange.

Støtteordningene fra Enova er noe bedret, men fortsatt mangler det et tydelig politisk lederskap fra statsminister Jonas Gahr Støre og hans statsråder.

Takten må opp

Solenergi gir også muligheter for å sikre at mange bekker små, gjør en stor å. NVE advarer riktignok mot mulige arealkonflikter når det gjelder solenergi, og er også opptatt av at utbyggingen skjer slik at den ikke skaper problemer for nettet. Men gjøres ting riktig, er det altså «ambisiøst, men mulig» å bygge 5-10 TWh solenergi de neste syv årene. Takten i utbyggingen må vesentlig opp hvis dette skal realiseres. Ved utgangen av inneværende år kan solenergi i Norge ha kapasitet til å produsere 0,5 TWh.

 I Sverige leverte solenergi, etter rask utbygging de siste årene, til sammenlikning 2 TWh i 2022.

Forenklede reguleringer kan bidra, slik Aftenposten viser i denne saken.

Litt mindre motstand mot vindkraft

Gitt hva vi vet om ledetider og kostnader når det gjelder havvind – og folkelig motstand både mot vann- og vindkraft på land – er det ikke veldig vanskelig å forstå NVEs vurderinger når det gjelder realismen i å bygge ut til sammen 30 TWh ny kraftproduksjon fra vind- og vannkraft.

Riktignok ser motstanden mot vindkraft på land ut til å være noe svekket i det siste. Ifølge Ciceros klimaundersøkelse er særlig Ap og Høyres velgere noe mer positive til vindkraft nå enn for noen år siden. Men tross en slik dreining i opinionen er det ikke tvil om at det vil ta tid å bringe frem nye prosjekter som kan oppnå den nødvendige aksept.

Å få havvind plass i noe særlig omfang før 2030 forutsetter at det går rimelig knirkefritt både når det gjelder politiske rammebetingelser og selve byggingen. Det kan fort dukke opp forhold som gjør dette både dyrere og vanskeligere enn de mest optimistiske prognosene tilsier.

Investeringer i oppgraderinger av vannkraften er både nødvendig og fornuftig, men store nye prosjekter vil det neppe bli gitt åpning for.

Summen av dette tilsier at det bør settes inn både sterke økonomiske virkemidler – og ikke minst et sterkere og tydeligere politiske lederskap – for å oppnå bedre kraftbalanse gjennom satsing på energieffektivisering og desentralisert kraftproduksjon. Det er «ambisiøst, men mulig» å komme langt mot klimamålene og tilrettelegging for ny grønn industri på den måten.