Nyheten: Olje- og energiminister Tina Bruvarsler en ny stortingsmelding om energipolitikken.

Min analyse: Å ville bygge en felles virkelighetsforståelse i klima- og energipolitikken, slik Tina Bru ønsker, er nødvendig og helt riktig tenkt. Men innretningen på en slik melding er viktig. Det lover ikke godt når Bru viser til en disposisjon der det først skal skrives om oljenæringen, så om kraftsystemet, så om nye næringer som havvind og hydrogen, og til sist et kapittel om internasjonalt samarbeid.

Her må rekkefølgen snus rundt hvis meldingen skal gi mening. Det vi trenger å forstå, og skape en felles virkelighetsforståelse rundt, er hvordan en verden på vei mot netto null vil forandre rammene for all næringsvirksomhet, særlig innen energisektorene. Både EU, Storbritannia, Kina, Japan og Sør-Korea har satt netto null-mål. USA gjør det så snart Joe Biden inntar Det hvite hus, og andre vil følge etter. Netto null-målene har store implikasjoner. IEA har et kapittel i den siste utgaven av World Energy Outlook somillustrerer dette godt. Klimaomstillingsutvalget har også gode beskrivelser av hvordan klimapolitikken – Paris-målene – vil skape nye omgivelser.

Politikken strammes til, det forandrer markedene i samspill med ny teknologi. Et for Norge viktig tema er Europas behov for gass. Det kommer til å falle radikalt i takt med at kraftsektoren blir dominert av fornybar energi. «Gass erstatter kull»-fortellingen, som norske politikere og embetsmenn har fortalt på inn- og utpust i 30 år, er utgått på dato. Når kullet er borte, og det skjer relativt fort, vil hver solcelle og vindmølle redusere behovet for gasskraft. På samme måte vil gi redusert gassbehov i oppvarming, og rask innfasing av elbiler gi lavere oljeetterspørsel og dermed lavere oljepriser enn vi ellers ville hatt. EUs grønne giv vil forme etterspørselssiden for norsk eksportrettet næringsliv.