Nyheten: Olje- og energiminister Tina Bru varsler en ny stortingsmelding om energipolitikken.

Min analyse: Å ville bygge en felles virkelighetsforståelse i klima- og energipolitikken, slik Tina Bru ønsker, er nødvendig og helt riktig tenkt. Men innretningen på en slik melding er viktig. Det lover ikke godt når Bru viser til en disposisjon der det først skal skrives om oljenæringen, så om kraftsystemet, så om nye næringer som havvind og hydrogen, og til sist et kapittel om internasjonalt samarbeid.

Her må rekkefølgen snus rundt hvis meldingen skal gi mening. Det vi trenger å forstå, og skape en felles virkelighetsforståelse rundt, er hvordan en verden på vei mot netto null vil forandre rammene for all næringsvirksomhet, særlig innen energisektorene. Både EU, Storbritannia, Kina, Japan og Sør-Korea har satt netto null-mål. USA gjør det så snart Joe Biden inntar Det hvite hus, og andre vil følge etter. Netto null-målene har store implikasjoner. IEA har et kapittel i den siste utgaven av World Energy Outlook som illustrerer dette godt. Klimaomstillingsutvalget har også gode beskrivelser av hvordan klimapolitikken – Paris-målene – vil skape nye omgivelser.

Politikken strammes til, det forandrer markedene i samspill med ny teknologi. Et for Norge viktig tema er Europas behov for gass. Det kommer til å falle radikalt i takt med at kraftsektoren blir dominert av fornybar energi. «Gass erstatter kull»-fortellingen, som norske politikere og embetsmenn har fortalt på inn- og utpust i 30 år, er utgått på dato. Når kullet er borte, og det skjer relativt fort, vil hver solcelle og vindmølle redusere behovet for gasskraft. På samme måte vil EUs grønne giv gi redusert gassbehov i oppvarming, og rask innfasing av elbiler gi lavere oljeetterspørsel og dermed lavere oljepriser enn vi ellers ville hatt. EUs grønne giv vil forme etterspørselssiden for norsk eksportrettet næringsliv.

Innmeldingen av netto null-mål fra land som Kina, Japen og USA spisser denne fortellingen ytterligere. Omstillingens dimensjoner blir tydeligere. For kraftforedlende industri – og kanskje særlig hydrogenproduksjon – vil markedene endres når superbillig sol- og vindkraft brukes i land som Australia.

Det er altså behov for å forstå omgivelsene. Det er slik vi kan forstå klimarisikoen – truslene og mulighetene – overgangen mot nullutslipp representerer. Og det er da det er mulig å forme god politikk, både for oljesektor, kraftnæring og industri.

Når virkningen av netto null skal «oversettes» til hva som er klok politikk for Norge, er det også behov for felles virkelighetsoppfatning. For eksempel er det umulig å skaffe nok elektrisitet til alle gode formål, uten at det bygges ut ny kraft. Dersom folket og stortingsflertallet ikke vil ha ny vindkraft på land, så får det konsekvenser i form av høyere priser og kanskje at vi må si nei til ny og grønn industri. Å redusere utslippene fra oljesektoren vesentlig er umulig uten storstilt elektrifisering. Det vil i sin tur – alt annet likt – bety høyere kraftpriser. Her henger alt sammen med alt. Jo flere interesser og aktører som deler virkelighetsoppfatning, jo lettere er det å ta gode beslutninger og å finne levedyktige og langsiktige kompromisser.

Hva skjer fremover? Det blir spennende å se om Tina Bru klarer å få embetsverket i Olje- og energidepartement til å skrive innsiktsfullt og analytisk om forandringene vi står overfor og hva som vil skje når klimapolitikken skjerpes, eller om OED-embetsverket i tråd med tradisjonen først og fremst vil se det som sin oppgave å skrive en ny argumentsamling som begrunner at norsk oljevirksomhet bør fortsette som før.

Tina Bru har opprettet en egen postkasse for alle som vil gi innspill, verdiskaping@oed.dep.no