I nyhetene: Oslos byrådsleder skrev i en kronikk i Aftenposten i pinsehelgen at vi må erkjenne at vi er på vei inn i en dyrtid. «De gode tidene har vart så lenge og oppgangen har vært så kraftig at vi kollektivt ser ut til å ha mistet det meste av magemålet», ifølge Raymond Johansen.

Min analyse: Raymond Johansen treffer en ren innertier i sine beskrivelser av hvor Norge nå står. Forhåpentlig nærmer vi oss et tidsskille med større evne til prioritering når det gjelder all slags ressursbruk.

Ukraina-krigen forsterker en situasjon der råvaremarkedene allerede var sterkt presset. Alt blir dyrere. Samtidig vet vi at omleggingen i retning nullutslipp vil kreve store ressurser, og bakom ligger også en demografisk utvikling der befolkningen blir eldre og andelen sysselsatte derfor vil falle. Tilgangen på kvalifisert arbeidskraft er begrenset i store deler av Europa, og Norge er ikke nødvendigvis førstevalget når økonomien jevner seg ut. Arbeidsinnvandringen går ned.

Oljeskattepakken bidrar også til kostnadsvekst. Det kommer til å bli mange historier om budsjettsprekker i store prosjekter i tiden fremover.

Gjenoppbyggingen av Ukraina vil kreve svært mye – på toppen av investeringsbehovet som følger av den grønne omstillingen i Europa. Det er altså realøkonomiske begrensninger vi støter på – både i form av arbeidskraft og råvarer. I Norge er penger i og for seg ikke problemet, men inflasjonspresset og dermed kampen om kronene vil bli større hvis det ikke holdes igjen og prioriteres hardt.

Naturen tåler ikke mer rovdrift, og behovet for mer karbonlagring setter også rammer. Litt forenklet er det slik at jo mer vi legger under asfalt, jo dårligere stiller vi fremtidige generasjoner.